Pål Moddi Lue: – Noen av mine beste minner i livet er sammen med andre mennesker med instrumenter i hendene sine.

Denne teksten ble publisert på Facebook 29. mars 2025 av Pål Moddi Lue.
Gjengitt med tillatelse.

Vil du ha en utdanning som garanterer deg både glede og arbeid* hvor som helst i landet? Bli musiker!

NRK: Stadig færre spiller instrument: – Vi tåler ikke motgangen

Det skjer hele tiden, og de siste 24 timene har jeg fått forespørsler fra to barneskoler, to psykiatriske institusjoner, én barnehage, ett bokforlag og to frivillige organisasjoner. Alle sier det samme: «Det er så stille her!»

«Noen av mine beste minner i livet er sammen med andre mennesker med instrumenter i hendene sine.»

Pål Moddi Lue

De vil ikke ha Moddi til å spille konsert. De vil ha Pål, eller egentlig hvem som helst, som kan komme og hjelpe dem i gang. Vise dem hvordan det gjøres. Stemme den støvete gitaren i kroken. Inspirere. Akkompagnere en Prøysen-vise som alle kan. Dyrene i Afrika. En salme. En burdagssang. Hva som helst.

Om Moddi

Visesanger. Bustehode. Pilegrim. Miljøforkjemper. Når Pål Moddi Lue går på scenen, vet du aldri helt hvilken versjon av senjaværingen du får. Uansett vet du at du kan forvente både storslagen musikk, smittende engasjement og en glødende tilstedeværelse. Moddi – en artist som som like gjerne opptrer med symfoniorkestre som alene med kassegitaren.

Albumet «Bråtebrann» er hans første album på norsk siden spellemannvinnende «Kæm va du?» fra 2013. På «Bråtebrann» har Moddi vendt hjem til Senja, et sted som har forandret seg fullstendig fra universet han selv har pleid å synge om. «Bråtebrann» handler om å bli voksen i en tid hvor alt endrer seg like raskt som en selv. Moddi selv begynner også å bli voksen. Sommeren 2021 gikk han som pilegrim fra Oslo til Trondheim, en 643 kilometers vandring alene med gitaren. Underveis skrev han sanger inspirert av landskapet, menneskene, stillheten og sporene etter kristendommens tusenårige historie i landet vårt. Resultatet ble urfremført under to utsolgte konserter i Nidarosdomen.

Med én fot i den store verden og den andre hjemme på Senja befinner Moddi seg alltid i spenn mellom det hjemmekjære og det søkende, det intime og det spektakulære, det sjarmerende og det ubehagelige. De siste årene har dette manifestert seg i samarbeider med alt fra Kringkastingsorkesteret til det lokale smelteverket, fra Fretex til palestinske barnekor – med en letthet og selvfølgelighet som vitner om en av de aller mest allsidige artistene vi har i Norge i dag.

Fra Stageway.no

Noen av mine beste minner i livet er sammen med andre mennesker med instrumenter i hendene sine. Korps, spelmannslag, barnekor, blandakor, vuggende allsang på en konsert eller «den rosa sangen» full av nødrim i et bryllup. Det har vært flaut, vanskelig, til tider sjukt frustrerende. Men det har også gitt meg minner som lyser i alle verdens farger i hukommelsen min.

Men vi blir raskt færre som kan skrive sanger, synge eller spille et instrument, og det merkes godt allerede nå. 17. mai-toget som akkompagneres av en trådløs høyttaler. Skoleforestillingene som gjennomføres på ren playback. Juletrefesten der ingen lenger husker sangene og drar opp mobilen før første setning. Eksemplene er mange, og de blir raskt flere.

Skjermbruk og det konstante bombardementet av inntrykk har gjort at vi har vanskeligere for å konsentrere oss, vanskeligere for å samarbeide, vanskeligere å huske ting, vanskeligere for å takle motgang. Jeg kan ikke love deg verdensfred om alle bare plukker opp et instrument, men jeg kan love deg at du ikke vil angre på tiden du brukte på å lage lyd, ulyd, bråk, skrål og stemning sammen med andre.

*om du kan leve av det er en annen sak, men du dør i alle fall ikke, som Ragnar Olsen så vakkert synger det i «Verdivisa».

Pål Moddi Lue, artist

Hovedfoto: Stageway.no