Å tolke musikk og tekst

Som trompetist har jeg mange begrensninger. Jeg spiller verken spesielt høyt eller spesielt fort, men det går greit, for jeg kan spille en melodi. Trompetteknisk skal jeg ikke skryte på meg noen verdens ting, unntatt akkurat det å spille en sang. Og hvorfor har jeg blitt god til det? Rett og slett fordi jeg bryr meg om det. 

Som ung trompetist på Tverlandet, spilte jeg ofte i kirka. Til høytider som jul og påske, merkedager som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Jeg har til og med spilt i et frieri, og det er det jo ikke alle som har. Men akkurat det å spille salmene lærte meg mye. I salmebøkene er det som regel godt merket av hvor man skal puste, og jeg lærte på en måte å «synge» gjennom det å spille trompet. Følge frasene, og pusten.   

For om lag 20 år siden fikk jeg den fineste komplimenten jeg noen gang har fått, tror jeg. Og den eneste gangen jeg har hørt det sagt på den måten. Jeg spilte jazzkonsert i Arendal, og etter konserten kom det ei dame bort til meg og sa: «Jeg hørte tekst når du spilte».

«Tidlig i 20-årene ble jeg oppmerksom på at det å fremføre en tekst også er en kunst.»

Tore Johansen

Jeg skal forlate egenreklamen nå, men det er som sagt det eneste jeg har tenkt å skryte av når det kommer til meg selv. Men det første jeg legger merke til, når jeg hører andre, er om vedkommende «kan» spille en melodi. Eller fremføre en tekst. For jeg har det på samme måten med tekster.

Tidlig i 20-årene ble jeg oppmerksom på at det å fremføre en tekst også er en kunst. «Er det ikke bare å lese da?» tenker du kanskje? (Det tenkte i hvert fall jeg)

Men så er det ikke det. 

For mer enn 20 år siden begynte jeg å spille på Jakobsmesser i Oslo. I Jakob kirke. Med svært ujevne mellomrom, riktignok, men det pågår fremdeles. Et fast innslag i messene er tekstlesing med musikkmeditasjon. Noen leser en tekst, så improviserer noen noe musikk, også avsluttes sekvensen som regel med tekst og musikk i mer eller mindre skjønn forening. Jeg har gjort utrolig mange sånne sekvenser. Ofte sammen med prester, men også sammen med skuespillere, som tross alt har tekst som fag.

En av de første jeg spilte sammen med på denne måten, var skuespilleren Anne Marit Jacobsen, og da ble jeg helt satt ut. Og jeg tror det var først da at respekten for å fremføre en tekst skjøt i taket. Jeg kan ikke beskrive hva det var, annet enn at det var helt vilt. Hun tolket en tekst. Visste så inderlig godt hva det handlet om, og virkelig fremførte den. Trykk her, og mindre trykk der. Fra nesten hviskende til nesten ropende. Sakte, fort, uten at en eneste stavelse ble borte. Et minne for livet. 

En helt vanlig Facebook-dag for et par år siden, så jeg en anbefaling fra en sanger jeg setter høyt. Og jeg sjekker stort sett ut tips når det kommer fra folk jeg digger. Men denne gangen var det noe som skurret. Det til tross for at kommentarfeltet var godt i gang med å fylle seg opp med lovord. Opptil flere hevdet at det var noe for historiebøkene.  Dette var Stephen Sondheim-sangen «Send in the Clowns,» fremført av skuespilleren Judi Dench på «The Proms» i Royal Albert Hall i London i 2010. 

Men vent nå litt. Judi Dench? Hun som ble et verdensnavn i 1995, da hun tiltrådte som selveste James Bond sin første kvinnelige sjef? I rollen som «M» fra Goldeneye? Mye var nytt den gangen. Det var Pierce Brosnan sin første James Bond-film overhodet, og musikken ble laget av Eric Serra, en nærmest hel-elektronisk filmmusikk. (Utrolig tøff musikk, forresten)

I agent 007 sin helt ufattelig mannsdominerte verden, var det nok mange som gikk Roger Moore en høy gang, når det kom til heving av øyenbryn, over det faktum at selveste «M» nå var en kvinne. Men Judi Dench hadde autoritet fra første, biske setning, og kom solid ut av skjermen.

Men kan hun egentlig synge? 

Og der er meningene delte. Hadde hun bare en god sangdag på jobben da hun gjorde en av musikalhistoriens mest gripende sanger? Jeg satte den på og lot den surre i bakgrunnen mens jeg holdt på med noe annet. Var det der så heftig da? Så satte jeg meg ned en gang til. Fokuserte, konsentrerte meg. Hva er det sangen egentlig handler om? 

Det er karakteren Desirée som synger, og ser tilbake på en affære hun hadde med advokaten Fredrik. Han ville så gjerne gifte seg med henne, men hun sa nei. Mange år senere, når hun endelig er klar for juristen, har han forpliktet seg til en annen kvinne, som attpåtil er mye yngre.

Og hva menes med å «sende inn klovnene» i teatersammenheng? Jo, fra gammelt av: Hvis forestillingen egentlig ikke gikk så bra, så var det bare å sende inn klovnene, så fikk folk noe å le av i det minste. Men etter litt videre undersøkelse, så er det ikke dette Sondheim tenker på med å sende klovnene inn. I den tragiske historien til Desirée hadde det sikkert passet fint med et muntert avbrekk, men det er ikke det som er meningen. Sondheim sier at han strengt tatt burde kalt sangen «Send in the Fools». Mot slutten av sangen kommer det: «Don’t bother, they’re here,» og med det menes at det er «vi» som er tåpene. Så Sondheim bruker «Clowns» som et synonym for «Fools,» rett og slett for at det låter bedre. 

Et ordentlig drama inkluderer selvsagt en kjærlighetshistorie som ikke går som tenkt. Og her sitter den eldre Desirée og synger ut sin egen fortvilelse over valgene hun tok. 

Judi Dench-tolkningen av «Send in the Clowns» må jeg se og høre noen ganger i året. Og jeg mener å «se» helt bokstavelig. For denne litt tørre og porøse stemmen, som nesten treffer tonene, den er ikke hovedsaken her. Hovedsaken, for meg, er sangens overordnede melding, og hvor ørsmå gester Judi Dench trenger for å fremkalle både tårer og tjukk hals. Det er heftig. 

Hvis du går på Youtube, og begynner å taste inn «Judi Dench» så kommer «Send in the Clowns» på topp 3. Det er også en henvisning til Graham Norton, eller Shakespeare. Bare sjekk det ut. For der er Judi Dench gjest i et talkshow, og blir spurt om hun kan riste noe Shakespeare ut av ermet.

Og tro meg, det kan hun.

Det er artig å høre på de store jazzheltene og. Saksofonisten Dexter Gordon kunne teksten på alle låtene han spilte, og han startet gjerne med å resitere noen biter. Også er det alltid like friskt å høre på Frank Sinatra. Et av de virkelig store, superkommersielle prosjektene han gjorde, var «Duets,» hvor han sang sine gamle klassikere i duett med svært kjente artister. Det ble laget en dokumentar om innspillingen, og artisten Bono sier det ganske enkelt i et lite øyeblikk: «Frank Sinatra er verdens beste sanger. Du hører alt han synger». Så jeg har mange ganger tatt «Frank Sinatra-testen»: Sett på hvilken som helst sang med Sinatra, og ganske riktig: Du hører alt han synger. Og for å ikke snakke om den rytmiske plasseringen og lekenheten, men det er en helt egen historie.

Igjen, tilbake til fortiden: Jeg tok pedagogikk som en del av studiet ved jazzlinja i Trondheim, på 90-tallet, og hadde bl.a. praksis på jazzlinja ved Sund folkehøgskole, med Live Maria Roggen som en av øvingslærerne. Jeg hadde tatt med noen personlige favorittlåter til ensemblet jeg underviste, bl.a. «Love for Sale» av Cole Porter. Live spurte meg om jeg kunne teksten, og jeg kunne i hvert fall ikke hele. Men etter å ha sjekket den ut, tror jeg det endret måten min å spille låten på.

«Hvis man bare spiller akkurat det som notebildet forteller, verken mer eller mindre, så låter det bare som en datamaskin.»

Tore Johansen

Avslutningsvis, fra mitt nåværende vikariat i NRK, som notebibliotekar for Kringkastingsorkestret: Nå i helga som var, fremførte KORK «Jesu syv siste ord på korset» av Joseph Haydn. I forbindelse med påsken, som nå er i gang. Under oppstarten av prosjektet ble jeg bare stående og høre på spillende leder, konsertmester Kolbjørn Holthe. Som fortalte om verket, og hvordan han ville variere klangen, vibrato og intensiteten for hver sats, alt ut fra hva det handler om. Helt utrolig inspirerende. 

Hvis man bare spiller akkurat det som notebildet forteller, verken mer eller mindre, så låter det bare som en datamaskin. Og dit vil vi jo ikke. Så jeg er så glad for alle som virkelig tar turen bak det som fremføres.

Sistnevnte prosjekt kommer antakeligvis ikke til en TV-skjerm nær deg før neste år, men det er verdt å vente på.

God påske!   

---

Hovedbilde:
Portrettfoto Tore Johansen: Bjørn Anders Nymoen
Bakgrunnsbilde: Kristian Krokslett
Montasje: © Kulturvarden