«En godt opplyst befolkning, med god tilgang på kunnskap om og forankring i egen kulturell identitet, vil ha bedre muligheter til å ta gode valg for seg selv og sitt nærsamfunn i en krisetid. Dette kan være avgjørende for hvordan nasjonen som helhet står gjennom en krise. En kultursektor som fungerer så normalt som mulig i krisetid vil være et viktig ledd i nasjonens totalberedskap og befolkningens evne til utholdenhet, opprettholdelse av mental helse og kampmoral. I krisetid vil dette kunne være avgjørende for hvordan nasjonen som helhet står gjennom en krise.»

Det kan vi lese i totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9)til justis- og beredskapsdepartementet.

Det har alltid vært min «kampsak» å fortelle om kultur, fordi kultur er uhyre viktig for felleskapsfølelsen, for vår identitet og vår tilhørighet. Og da snakker jeg om alle former for kultur, selv om jeg har min bakgrunn i det nasjonale musikk- og operamiljøet.

Med fare for å gjenta meg selv; om ikke vi som kulturarbeidere, både på det profesjonelle og det frivillige plan, står opp for kulturen og forteller om den vil den stå i fare for å bli usynlig og glemt når vi trenger den som mest.

Mål, middel og motstandskraft

Det er i felleskapet vi som nasjon er sterkest. Kultur, kulturarven og kulturaktører er viktig i kriser. Det husker vi godt fra pandemiårene. Vårt ønske om å samles i felleskap til konserter, forestillinger og andre kulturopplevelser ble hardt truet. Kulturaktørene gikk online og streamet konserter. Applausen var større enn i de umiddlebare inntektene, men det samfunnsmessige samlende resultatet hadde nok større verdi enn vi aner.

Vi opplever igjen urolige tider. Denne gang som et resultat av verdensledernes uforutsigbare politikk. Vi hører at våre nasjonale politikere varsler enorme opprustninger av militært forsvar. Kommende statsbudsjett, vil utfra signalene som er kommet, inneholde store bevilgninger til forsvaret.

Motstandskraften som ligger i et lands kultur må ikke undervurderes. For i en terror- og en krigsituasjon er det kulturarven vår som er ett av fiendens store mål.

«Haag-konvensjonens mål er å hindre at kulturarv blir brukt som militært mål, og omfatter både kulturarv og historiske bygninger og anlegg, kunstgjenstander, manuskripter, bøker og samlinger av vitenskapelig, kunstnerisk eller historisk betydning. Konvensjonen stiller krav om at landene skal avstå fra å bruke egen, så vel som fiendens kulturarv som mål eller skjold i en konfliktsituasjon. Haag-konvensjonen stadfester at bevisst skade på kulturarv er et brudd på folkeretten. Partslandene er forpliktet til å ha et beredskapssystem som ivaretar kulturarven.»

Haagkonvensjonen om
beskyttelse av kulturverdier

FNs sikkerhetsråds resolusjon 2347 fra 2017 sier at kulturarven, som uttrykk og representant for et samfunns identitet, bevisst blir brukt som mål og virkemiddel i terror, krig og konflikt.

Arkeologiske kulturminner, historiske bygg og minnesmerker brukes aktivt som mål for å destabilisere samfunn. Når kulturarven angripes vil det svekke et samfunns identitet, og true fellesskapets tilhørighet og trygghet.

Norge er forpliktet til å følge opp Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt. Dette poengteres av regjeringen selv i totalberedskapsmeldingen. Tenk litt på det når du står foran høstens valgurner. Når vi kjenner kulturens betydning for felleskapet må det være selvsagt for oss å minne våre folkevalgte om dette.

Kulturell aktivitet øker valgdeltakelsen

EU-rapporten «Culture and Democracy: The Evidence» viser at deltakelse i kulturelle aktiviteter «bidrar til økt sannsynlighet for å stemme ved valg, utføre frivillig arbeid og utvikle positive sosiale holdninger knyttet til demokratiske verdier og identiteter.»

Med andre ord legger kulturlivet grunnlaget for gode demokratiske prosesser. Og et sunt og godt demokrati er virkelig det vi trenger i det verdenssamfunnet vi nå er en del av.

Konklusjonen må være at et sterkt kulturliv er noe av den viktigste motstandskraften et samfunn har i kriser og krig.

Hovedfoto: Graddholmen Amfi, Skjerstad © Kristian Krokslett