Første gang jeg ble spurt om å være solist i en begravelse var høsten 1995 i Bodø domkirke. En venn av meg hadde mistet sin stefar i en ulykke, og familien ønsket at jeg skulle synge «Ikke en spurv til jorden» under seremonien. 

Jeg hadde vært i svært få begravelser før dette, og jeg husker hvor nervøs jeg var for ikke bare å synge, men også det å skulle være tilstede i et rom med mennesker i dyp sorg. Jeg var heller ikke veldig kjent med de typiske sangene som synges i begravelser, og «Ikke en spurv til jorden» hadde jeg slett ingen kjennskap til. Dette var også det første året jeg i det hele tatt opptrådte som solist, så det meste var nytt for meg når det kom til det å opptre.

Domkantoren beroliget meg og forberedte meg på hva som ventet meg som sanger og som musiker. Han ga meg ekstra tid til øving, og da klokkene ringte inn til seremonien følte jeg meg klar for oppgaven.

Jeg husker nesten ikke at jeg sang. Jeg var så fokusert på at jeg ikke skulle gjøre uopprettelige feil, og forsvant så langt inn i bobla det går an å komme. Det var kun tilbakemeldingene etterpå som bekreftet at jeg hadde levert etter forventningene.

Å synge i begravelse er på mange måter et eget fag. Sjelden er musikken mer eksistensiell enn hva den er i en avskjedsseremoni. Musikken som er valgt har som oftest en dyp personlig betydning for både avdøde og familien. Den gir et pusterom i den dype sorgen, man kan stille lytte til tonene og la minnene strømme på.

Etter den aller første begravelsen som solist har det nå, snart tretti år senere, blitt mange flere begravelser for meg som sanger. Jeg har ikke talt hvor mange, men estimert nærmer jeg meg bortimot 3000 begravelser nå. Men antallet har ingen betydning. Hver eneste seremoni er unik. Man tar avskjed med et levd liv, uansett hvor langt eller kort det har vært. Og det er viktig for meg å aldri gjøre den feilen å gjøre gravferdssang til en rutine. Til det er denne type fremførelse av musikk altfor alvorlig.

Jeg har sunget i kristne begravelser, i katolske begravelser og i livssynsnøytrale begravelser. Og jeg har kommet til at de ulike formene for tro eller livssyn ikke ligger veldig langt fra hverandre når det kommer til den siste avskjed. Det handler om mennesker, om levd liv, om savn, om minner, om håp og ikke minst om trøst. Musikken har en trøstende effekt, den leveres fra hjerte til hjerte og fra menneske til menneske. 

Jeg beveger meg snart inn i mitt sjette tiår her på jorda, og med årene har jeg blitt en mykere mann. Jeg vet ikke hvorfor, men det skal lite til før tårene presser på. Jeg er blitt lettrørt, og blir ofte beveget over den minste lille ting. At jeg har fått ta del i så mange familiers siste avskjed med en av sine nærmeste tror jeg har formet meg som menneske. Å være vitne til og få høre om tusenvis av menneskers livshistorie – hverdagshistorier – ser jeg på som en rikdom. Jeg tror min empatiske evne har fått trent seg sterk gjennom denne delen av mitt virke som sanger. Og jeg ser at vi mennesker er veldig like når det kommer til livets store hendelser. Det er absolutt ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. 

Det er fort gjort å bli filosofisk når man skal gjøre seg noen tanker om det å være sanger i begravelser. Men det er nesten ikke til å unngå. For i den siste avskjed med et medmenneske blir alt så nært og virkelig. Også for meg som utøver og som redskap for musikkens trøstende betydning. Man kommer nærmere de store spørsmålene i livet og man får en sterk påminnelse om at ingenting varer evig. Det vil si; ingenting varer evig før evigheten begynner. Vi har alle vår tilmålte tid på jorda, og den dagen det er meg som skal ut på min siste reise håper jeg at min avskjed er akkompagnert av musikk som har hatt betydning for og i mitt liv. 

Å synge i begravelser til nære og bekjente er den største påkjenningen jeg har som sanger. Og jeg er usikker på om jeg lengre vil gjøre det. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det setter den delen av meg som sørgende tilhører til side. Jeg har sunget i begravelser til venner og familie, og helt ærlig husker jeg knapt at jeg har vært tilstede i de begravelsene. Det blir en forsterket følelse av nervøsitet lignende den jeg opplevde i den første begravelsen høsten 1995. Jeg soner ut for å holde fokus på det jeg skal gjøre, jeg trekker meg unna nære møter og varme klemmer. Jeg finner en krok for meg selv for å distansere meg mest mulig for å være rustet til å prestere mest mulig uanfektet. Jeg vet det virker dumt, og jeg vet at man kan sette pris på en følsom og personlig fremførelse, men jeg vil ikke risikere at klumpen av gråt skal sette seg fast i halsen og ødelegge det som skal bli en verdig siste hilsen. 

Derfor er mitt råd til de familiene som skal følge en bestemor eller en farfar til graven følgende; tenk dere om før dere ber familiens sangtalent synge i seremonien. Fallhøyden er stor, og risikoen for at lille Kari ikke klarer oppgaven som er gitt henne er betydelig. Jeg har vært vitne til dette flere ganger, og hver gang har jeg hatt enorm sympati for det vesle barnebarnet som settes i en situasjon som er altfor krevende. Vent heller til minnestunden. Der er det tryggere for familiens uerfarne talenter å fremføre musikk eller annet. 

For gravferdssang er som sagt på mange måter et fag. Et fag hvor man må være bevisst sin rolle i settinga. Og rollene bør etter min erfaring ikke blandes. Til det er både pårørenderollen og sangerrollen for viktig å ta vare på.