Selvfølgelig har jeg i mange år lurt på hvordan forskjellen på KUNST og UNDERHOLDNING kan defineres. Gode svar har jeg ennå ikke funnet. Selv om min erfaring forteller meg om store forskjeller, er det vrient å finne de riktige ordene som kan være klargjørende. Kunst og underholdning er begreper som gjerne brukes om hverandre. Selv om de kan overlappe, er det viktig å forstå at det kan være markante forskjeller.

Slik jeg ser det så er kunst en form for uttrykk som søker å kommunisere følelser, ideer og erfaringer på en dyp og reflektert måte.

Mens underholdningens hovedoppgave er å fornøye sitt publikum. Den søker å gi glede, avslapning og en pause fra hverdagen. Den har vel også en tendens til å være mer kommersielt orientert og i tillegg er fokusert på å gi umiddelbar tilfredsstillelse. Underholdning er ofte mer tilgjengelig og lett forståelig, og dermed appellerer den til et bredere publikum.

Forskjellen mellom kunst og underholdning ligger ofte i intensjonene bak og hvordan det påvirker sitt publikum.

Både kunst og underholdning er viktige komponenter i menneskelig kultur. Kunst berører våre sjeler og utfordrer våre tanker, mens underholdning gir oss glede og avslapning. Ved å verdsette begge, kan vi oppnå en rikere og mer variert kulturell opplevelse.

Og hva er forskjellen når det gjelder klassiske musikk verk, som i et Requiem, for eksempel?

Da er vi muligens ute på dypt vann. Et klassiske verk som et Requiem oppleves gjennom fordypning som en perfekt symbiose mellom kunst og åndelig uttrykk, og vil nesten alltid havne på kunstens side.

Et Requiem er som kjent en messe for de døde i den katolske tradisjonen – det er både en liturgisk tekst og et musikalsk verk, og det har inspirert utrolig mange komponister gjennom tidene.

Et Requiem har et klart religiøst og seremonielt formål og mange komponister har brukt Requiem som et kunstnerisk uttrykke for sorg, tro, uro, håp, med mere.

Hvorfor betegnes det som kunst?

Et Requiem betegner etter min mening dybde. Musikken er ofte ladet med følelser, symbolikk og kompleks komponert. Komponisten bruker musikken til å bearbeide død, tap og evighet – temaer som går langt utover underholdning.

Et Requiem har intellektuell verdi i seg selv. Mange Requiem har avansert musikalsk struktur, fargesprakende orkestrering og krevende vokalpartier.

Et Requiem har eksistensiell kraft. Lyttere kan oppleve det som både spirituelt og filosofisk – det taler til noe dypt i oss.

Fire eksempler på kunstneriske requiem-verk:

Mozart – Requiem in D moll (1791)

• Skrevet rett før han døde, og ufullført da han gikk bort.

• Mytisk, dramatisk og dypt personlig i uttrykket.

• En av de mest kjente og elskede – og definitivt kunstnerisk.

Brahms – Ein deutsches Requiem (1868)

• Bruker tysk bibeltekst, ikke latin.

• Handler ikke om dommedag, men trøst for de levende.

• Filosofisk og menneskelig – ekte kunst med håp i sentrum.

Verdi – Messa da Requiem (1874)

• Operatisk og voldsomt emosjonell.

• Nesten mer teater enn kirke – men full av alvor.

• Musikk som både ryster og rører – ikke laget for underholdning, men for inntrykk.

Fauré – Requiem (1888)

• Stillere og mer meditativt enn de fleste andre.

• Fokus på fred og evig hvile, ikke dramatikk.

• En slags “lys kunst” – vakker og inderlig.

Et Requiem må nesten alltid betegnes som kunst i ren form, og samtidig er det dyp åndelig musikk. De har gjerne lite med underholdning å gjøre, selv om de kan være dypt gripende å høre på.

Nå berører jeg kanskje kjernen i en evig diskusjon om hva kunst er og tolkningen av den. Hva skjer med den opprinnelige kunstneriske dybden når verket «iscenesettes» på nye måter – spesielt med effekter som kanskje ikke hører til?

Verdis Messa da Requiem er opprinnelig ikke ment som et scenisk verk – det er liturgisk og konsertant, og musikken alene bærer følelsene. Det er ikke mange dagene siden den italienske dirigenten Riccardo Muti hadde en kort instruksjon om nettopp dette verket på Facebook, om hvorfor Verdi skrev slik han gjorde. De krevende dynamiske krav til sangsolistene som gjør dem også til prester. Alle detaljer som bør være på plass for en verdig framførelse. Noe som profesjonelle utøvere har strebet etter siden 1874. Men i moderne tid har mange begynt å iscenesette slike verk med lys, video, dans, scenografi eller andre virkemidler.

Det gir oss noen viktige spørsmål:

• Hvis visuelle effekter dominerer sanseinntrykket, kan musikkens egen kraft bli fortrengt.

• Effekter som ikke har en tydelig sammenheng med musikkens eller tekstens innhold, kan skape distanse i stedet for nærhet.

• Det kunstneriske uttrykket kan oppfattes som mindre «alvorlig», mer «spektakulært», og kanskje da gli over i underholdning heller enn fordypning.

Ligger nøkkelen i intensjon og respekt?

• Er effektene der for å styrke musikken, eller for å ta oppmerksomheten vekk?

• Er det en ærlig tolkning av musikkens kjerne, eller en modernisering for å imponere publikum?

• Føles det som en dypere samtale med verket, eller som en visuell «innpakning» på bekostning av innhold?

Når du tilsetter visuelle elementer til noe som allerede er komplett, må du spørre deg: Hva tilfører dette musikken – og hva tar det bort?

Messa da Requiem av Guiseppe Verdi er etter min mening et navn på et av de mest ikoniske og dyptfølende verk som historien har skapt.

Men i markedsføringen av de kommende framførelsene på Oscarsborg festning er navnet endret til SIRKUS REQUIEM.

«Å kalle Verdis Requiem for «Sirkus Requiem» bryter fullstendig med det opprinnelige alvorlige, spirituelle og eksistensielle uttrykket i verket.»

Terje Boye Hansen

Denne navneendringen treffer et ganske betent punkt mellom respekt for arven og moderne formidlingstrang. Jeg er ikke alene om å reagere – dette er akkurat den typen valg som får mange klassiske musikere, dirigenter, kritikere og publikum til å stille seg spørsmålet:
Hva er det vi egentlig prøver å gjøre med et mesterverk som dette – og hvor langt kan vi tøye strikken før vi mister det vesentligste?

Hva ligger i navnet «Sirkus Requiem»?

«Sirkus» i denne sammenhengen må man anta peker mot det spektakulære, det sanselige, det uforutsigbare – gjerne med en tone av underholdning, opptrinn og visuell overveldelse.

Å kalle Verdis Requiem for «Sirkus Requiem» bryter fullstendig med det opprinnelige alvorlige, spirituelle og eksistensielle uttrykket i verket.

Hvordan kan man forholde seg til det?

Som kunstelsker, og kanskje som publikum med dyp respekt for verket, kan jeg med god grunn kjenne den forflatningen som foregår og at en sensasjonspreget innpakking tøyer grenser på noe som burde behandles med ydmykhet. Det devaluerer den emosjonelle dybden og gjør det hele til en slags «opplevelse», ikke en kunstnerisk handling.

Jeg føler det derfor helt legitimt å si:
«Dette er Verdis Requiem. Det trenger ikke gimmicker. Det trenger ikke å kalles noe annet enn hva det er». Verdi skrev dette Requiem som en dyptfølt hyllest til forfatteren Alessandro Manzoni – det var en privat og offentlig sorg, med et dramatisk men oppriktig uttrykk for dødens alvor.

Kunstens verdi er ikke avhengig av publikumsrøyk og spotlights – den har verdi i seg selv.

Jeg må vel tro at Oslo Filharmoniske kor og orkester har diskutert problematikken, men allikevel kommet til at de ofrer kunsten og står som garantist for underholdningen.

---

Hovedbilde:
Oscarsborg festning. Foto: Dag Jenssen