Redd for å stå på scenen?

Jeg blir av og til spurt om jeg blir nervøs for å stå på scenen. Svaret er nei. Og hvorfor det? Jeg har nemlig vært på kurs.

Det kan virke som en selvmotsigelse å bli nervøs for å stå på en scene, om det så er en konsert, et skuespill, en stand-up, en tale eller hva som helst. For man har jo øvd seg, nettopp med mål om scenen. Men for noen er det en lidelse. Så hvorfor leverer jeg det lett nonsjalante «nei’et» når jeg får spørsmål om akkurat det her? Fordi jeg ble «vaksinert» på absolutt rett tidspunkt, og jeg fikk til og med videregående opplæring da jeg trengte det som mest, av ingen ringere enn Halvdan Sivertsen. 

Jeg fikk dra på et par kurs som ung tillitsvalgt i ungdomsrådet i Salten krets av Norges musikkorps forbund. Det første husker jeg ikke så mye av. Men det andre satte spor som på en eller annen måte er der fremdeles. Det var et selvtillitskurs, og jeg dro dit alene, fra Bodø til Bergen. Jeg var femten år. 

På vei til Bergen var jeg utstyrt med en papirlapp der det stod hvor jeg skulle, hva jeg skulle se etter, og hvem jeg skulle treffe. Fly, flybytte, og så komme seg på rett buss. Dette var jo i pre-mobil tid. Og den første voksenopplæringen jeg fikk ved ankomst, var å installere meg på dobbeltrom med et menneske jeg aldri før hadde sett. Jeg ble imponert over meg selv, hvor lett jeg syntes det var. De virkelige vanskene kom ikke før lørdag morgen. 

Instruktøren for selvtillitskurset var en dramalærer fra Hamar. Han hadde et ganske sjuskete oppsyn. For å si det rett ut: Bleikfeit, med ei skjorte som ikke hadde sjanse til å oppholde seg nedi buksa. Den var akkurat litt for oppkneppet, og illeluktende. Det virket som han vasket seg en gang i måneden, om han trengte det eller ikke. Jeg husker ikke om det ble sagt noe mer enn «hei» før vi skulle stå tett sammen midt på gulvet, instruktøren inkludert. Det viste seg at vi ikke stod tett nok. Vi måtte enda tettere. Frigjøre hendene fra vår egen kropp, legge de rundt folkene på hver side, sånn at vi kom enda tettere. Så tett det gikk. Veldig tett. Jeg var på ukomfortabelskala 9,5 da neste oppgave ble gitt. Nå skulle vi stirre på hverandre, inngående og så mye som mulig, og kun på steder det er upassende å stirre. Og vi måtte gjerne strekke på hodet for å få det til, resten av kroppen var jo låst. Hvis vi var tvilende til hva som ble regnet som upassende, så gikk han gjennom det hele: Inni ørene, oppi nesen, puppene til jentene, retning skrittet for den/de som kunne. Foran og bak. Rumpa, gjerne. Stirre. Nistirre. 

Da denne ubehagelige klyngen ble oppløst, var det mer i vente. Vi skulle gå sammen to og to. Den ene skulle holde den ene handa over hodet til den andre, for å imitere en dusj. Og den dusjende skulle stå under, vise hvordan en vasket seg, og toppe det hele med å synge høyt. (For alle synger jo høyt i dusjen) Deretter skulle vi spre oss litt mer, sånn at vi stod med 3-4 meter mellom oss, for å «sende» toner, vokaler og primitive lyder frem og tilbake.

Og minner av ubehageligheter stopper her, for jeg husker ikke mer. Men vi holdt på med den slags en hel lørdag, og en halv søndag, før vi møttes til avslutning og fremføring av hver enkelt sin presentasjon av et eller annet, som jeg også for lengst har glemt. 

Dette kurset endret livet mitt. I alle fall nesten. 

I noen sammenhenger kan jeg virke reservert, det vet jeg. Kanskje til og med sjenert. Men det er egentlig bare utenpå. Sannheten er, at etter dette kurset, så er det ingenting som er pinlig lengre. Og jeg var jo midt i «pinlig-alderen». Men tro meg: Det er i beste fall svært vanskelig å «drite» meg ut. Så skal det sies at det ikke er sånn at jeg aktivt oppsøker ubehageligheter, unntatt å synge i eget bryllup og på premierefester.

Etter mange år kom det en periode da virkningen av selvtillitskurset dalte. Men redningen kom: Halvdan Sivertsen. Jeg skrev mine tre første storbandarrangementer til Halvdan i 2001. Men mellom 2005-2015 var jeg med hvert eneste år, på større og mindre turneer og plateinnspillinger. En absolutt gullperiode i musikklivet mitt, det var et eventyr fra start til mål. Utsolgte kulturhus over hele landet. Stående jubel og applaus, god mat på fine restauranter, en nydelig gjeng å være sammen med, flybilletter på e-post. Etter omtrent hver runde vi var ute brukte jeg å si til Halvdan: «Nå må jeg snarest komme meg på jazzturné, sånn at jeg får beina på jorda igjen». Og det mente jeg jo, for det er få, om noen, av mine egne prosjekter som har nådd Halvdan sine til anklene. Men det er også sånn det skal være. Han er en folkekjær artist, det er ikke fullt så mange som går rundt og nynner på mine sanger. 

Til en desember-tur kom julenissen opp som tema, og jeg hadde vært med Halvdan i flere år. Jeg hadde blitt varmere i trøya…

Tore Johansen

Halvdan elsker å ha med «gags» på konsertene sine. Artigheter. Jeg husker spesielt en konsert i Oslo for mange år siden. Denne kvelden byttet de instrumenter på en låt, og det var hysterisk. Rune Mathisen, trommeslageren som har vært med Halvdan siden 1984, «var» Halvdan – omtrent like bra som visekjempen selv. I denne delen av Halvdan sitt univers har jeg både mimet til techno, «danset» disco og en «fremført» en elendig riverdance. Men noe av det kuleste var mannskor. Jeg skrev et firstemt arrangement på refrenget til «Prøv igjen,» og gitaristen Håvar Bendiksen satt hjemme og sang alle stemmene inn, lag på lag, utrolig mange ganger. Det låt så fett at det var helt vilt. Håvar tok også opp Halvdan sin innpust gjennom nesen, som ble opptakten til oss for å synge oppå. (Visstnok opptakten til mannskoret på Givær, der alle het Sivertsen og var i slekt) 

Tilbakemeldingene etter konserten var at vi sang så utrolig bra sammen. Og vi sang sikkert greit nok, men ikke alle fikk med seg at vi hadde 15-16 stemmer i bunnen, på tape.  

Til en desember-tur kom julenissen opp som tema, og jeg hadde vært med Halvdan i flere år. Jeg hadde blitt varmere i trøya. Som også betydde at da forslaget om nissen kom opp, skjønte jeg at det var min tur til å skjemme meg ut. Det var ingen vei utenom, og Rune Mathisen skaffet til veie et utrolig fint nissekostyme. Svært skjegg, stor lue og stor nissefrakk. Det eneste hinderet var at selvtillitskurset hadde mistet sin kraft. Jeg var igjen blitt kronisk redd for å dumme meg ut. Redd for å synge sånn at noen skulle høre det. Redd for å ramle utenfor komfortsonen. Men julenisse skulle jeg være, uansett, og jeg kunne jo ikke si at jeg ikke turte. Det var ikke tema. Dessuten hadde den godeste Rune Mathisen brutt ut i en solo-riverdance-sekvens i Olavshallen i Trondheim, over hele scenen. En seanse som utløste så kraftig latterkrampe i bandet, at det var et under at vi klarte å gå videre. 

Med to sofaputer fra en nedslitt sofa på bakrommet i gamle Bodø kulturhus, var nissekostymet komplett. Jeg gruet meg. Julenisseseansen skulle inn i nok en omskrevet versjon av «Ti tusen tommeltotta,» en av Halvdan sine største slagere. Verset handlet om at julen er min venn, og at nissen lignet litt på Tore Johansen. Og i det velkjente refrenget «Na, na, na,» var de bevingede tekststrofene byttet ut med «Ho, ho, ho,» så klart. Og mens dette absurde spetakkelet pågikk, var altså min oppgave å oppholde meg på scenen som julenisse, og kaste twist fra nissesekken ut over publikum, før det hele kulminerte i en storslagen versjon av «When you wish upon a star». Så svulstig og svært, at vi pustet et hvert amerikansk show i nakken. I sangens siste sekvens, nådde vi den totale gale-Matias, da konfetti ble avfyrt og det snødde fra taket. Alt ordnet av fantastiske Mats Ellingsen og Brynjar Erdahl. Som Terje Nilsen sier i sangen «Mjelle»: – Du må ha vært der for å kunn’ forstå.

Vi hadde to forestillinger denne lørdagen, da nissen debuterte. Med alt det jeg nettopp har beskrevet, så kan vi trygt slå fast at det ikke var noe i veien med rammene. Problemet var meg. Jeg syntes det var så pinlig. Jeg var redd. Nervøs. Jeg gruet meg. Jeg drakk øl i forkant, men det hjalp i hvert fall ikke. Det var et sant helvete. Men denne lørdagen skjedde det også noe helt fantastisk. 

Da tiden kom, var det bare å løpe inn på scenen som julenisse, i forestilling nr. 1. Men da jeg kom utpå, innså jeg også hvor ukomfortabel jeg var. Jeg hatet hvert sekund. Jeg subbet bare rundt, og håpet det snart måtte ta slutt. Nissen hadde ikke noe å gi. Og dette ble tema på bakrommet mellom konsertene. At jeg måtte løfte innsatsen mange hakk. Og da vi var klare for å gå på scenen til forestilling nr. 2, sa bassisten, og min gode venn, Trond-Viggo Solås, til meg: – Tore! Gjær oss stolt! på klingende Brønnøysundsk. 

Og da det var tid for nissens andre entré for dagen, hadde noe grunnleggende viktig skjedd. 

Hovedforskjellen var, at på første konserten så var det Tore Johansen som subbet rundt der i nissedrakt. På den andre konserten, var det Nissen som var der ute. I sine egne klær. Ettersom jeg har en del venner og bekjente som er skuespillere, så har jeg mange ganger merket meg uttrykket å være «i karakter.» Jeg må innrømme at jeg har tenkt på det som et litt jålete uttrykk. Men denne lørdagen i desember, mest sannsynlig i 2013, så var jeg altså i karakter på show nr. 2. Tore Johansen hadde ingenting med hva Nissen foretok seg, og denne gangen foretok han seg mye. Nissen hoppet og danset rundt, i et vanvittig tempo og full av energi. Og det at Nissen rev seg løs fra Tore Johansen ble en skjellsettende opplevelse. Det å fullt og helt kunne legge ansvaret på Nissen, var utrolig befriende. Jeg trodde ikke det gikk an.

Etter å ha utsatt meg selv for det som føltes som et grenseløst ubehag, har jeg blitt fullstendig fryktløs. Jeg skjemmes ikke lengre, ikke av noen ting. Og jeg våger å hevde at min største personlighetsutvikling i moderne tid, startet som julenisse med Halvdan Sivertsen.

Vi snakker vel egentlig om eksponeringsterapi. Er du redd for edderkopper så må du oppsøke edderkopper. Liker du ikke større forsamlinger med mennesker, må du oppsøke dem. Blir du kvalm av tanken på å ta ordet i forsamlinger, må du på et eller annet tidspunkt ta ordet.

Jeg ble flinkere til å tenke: Hva er egentlig det verste som kan skje? Hvis du spiller noe litt for stygt, eller ikke traff planken helt, så går det veldig fort over. Jeg har hørt en historie om en norsk pianist, som spilte med saksofonlegenden Joe Henderson. Da denne anekdoten mest sannsynlig er mange ledd unna utgangspunktet, så kan jeg ikke gå god for de eksakte ordene som falt, men poenget står seg. Visstnok gikk pianisten bort til Joe Henderson i pausen, og beklaget seg for at han hadde rotet litt med akkordene på den ene låten. Da svarte Henderson: – Det må jo minst være et kvarter siden!

Det kan være mulig å innvende at det ikke spiller så «stor rolle» i jazz som det gjør i f.eks. klassisk musikk. Men alle sjangere medfører en type forberedelse som det kan være like kjipt å føle at ikke «satt». Og hvis man synes scenen er et ubehagelig sted, ja, så er det ubehagelig frem til en får gjort det nok mange ganger. Spesielt farlig er det uansett ikke. 

Det kan sikkert også være litt urettferdig av meg å gjøre problemstillingen med sceneskrekk litt enkel, ettersom jeg fikk eksponeringsterapi så tidlig. Men bare husk, og det gjelder alle: 

Du kan alltids dra på kurs! 

---

Hovedbilde:
Portrettfoto Tore Johansen: Bjørn Anders Nymoen
Bakgrunnsbilde: Kristian Krokslett
Montasje: © Kulturvarden