Onsdag (23.04) var hovedtemaet på NRK´s nyhetsmorgen Akademisk frihet, noe vi har vært vant til å ta for gitt i vestlige demokratier, men som nå har blitt noe vi må kjempe for å bevare. Det er både uheldig og farlig. Dessverre gjelder det ikke bare den akademiske friheten, men også den kunstneriske. Evolusjonen har gjort en baklengs salto og vendt tilbake til bokbål og sensur. Og hvis kunsten ikke er fri, er vi virkelig ille ute. For all del, det har blitt skapt vanvittig vakker kunst også under autoritære regimer og diktaturer, men kunstens sjel må få være fri for å være sunn.

Så spennende at Terje Boye Hansen tar på seg oppgaven å definere hva kunst er. Filosofer i alle tider har forsøkt det samme. Min personlige favoritt tolkning innen kunstens ontologi er at kunst er noe som oppstår mellom avsender og mottaker. En tredjeparts tolkning, uansett hvor eminent og kunnskapsrik denne tredjeparten er, kan ikke frata mottakeren opplevelsen av et kunstnerisk budskap – ikke engang en anmelder.

Verdis Requiem synges jo som kjent på latin. Jeg er sikker på at det fantes sterke argumenter og hard kritikk da Bibelen skulle oversettes, men man kunne kanskje også betrakte det som en demokratisk rettighet. Latin, samt gammelgresk og hebraisk, er tross alt utilgjengelig for de fleste av oss. Jeg tror heller ikke at en norsk oversettelse av Verdis Requiem ville tilføre særlig mye. Men nå snakker vi jo ikke om en oversettelse av Verdis Requiem, men nettopp en fri, kunstnerisk tolkning. Kunsten og religionen har alltid eksistert side om side i et komplisert og vakkert forhold – den ene mer fri, den andre mer dogmatisk. Jeg savner ofte det åndelige i kunsten, spesielt nå. Vi lever i en dramatisk tid – noe man antagelig har sagt om alle tider – men vi har bare blitt så mye bedre til å kommunisere det gjennom ulike kanaler. Krig og katastrofer har blitt en del av hverdagen vår. Vi må lære oss å leve med det. Og her kommer kunstens eksistensielle pusterom inn. Vi trenger tro og håp. Det finnes flere dystopier enn utopier blant unge i dag. Oscarsborgoperaens og Oslo Filharmoniens Sirkus Requiem er en hyllest til både livet og døden, gleden og alvoret, håp og fortvilelse.

Jeg håper ikke Boye Hansens forutinntatte meninger står i veien for at han kommer og gjør seg opp sin egen mening, før han bestemmer seg for om Oscarsborgoperaens og Oslo Filharmoniens Sirkus Requiem er rett eller galt, kunst eller underholdning.

Mira Bartov, operasjef OscarsborgOperaen

Terje Boye Hansen stiller mange spørsmål og gjør mange antakelser om hvorfor Oscarsborgoperaens og Oslo Filharmonien gjør dette. Det beste svaret får han nok om han kommer og opplever forestillingen selv. Men regissør Tilde Björfors benytter gjerne anledningen til å dele noen av sine tanker rundt oppsetningen, apropos hva som er kunst eller underholdning.

«Å kombinere Giuseppe Verdis Requiem med sirkus er ikke et forsøk på å trivialisere eller forenkle verkets dybde, men snarere å fordype og kroppsliggjøre det eksistensielle innholdet.

Sirkus er en kunstform som beveger seg i grenselandet mellom liv og død – hvert hopp, hver balanseakt, hver risikofylt bevegelse bærer med seg en fysisk tilstedeværelse av det uforutsigbare, av menneskets skjørhet og mot. Det er nettopp denne balansegangen, dette spillet med skjebnen, som gjør sirkus til et kraftfullt uttrykksmiddel for å gestalte temaer som død, frykt, håp og transcendens – temaer som gjennomsyrer Requiem.

Det hender også at sirkus blir sett på som «stygg kultur», eller som Boye Hansen sier: underholdning uten kunstnerisk verdi. Ofte fra andre innen andre kunstområder som ikke har satt seg inn i sirkusets historie eller hvordan det har utviklet seg, men som stopper ved sitt indre forenklede bilde.

Gjennom sirkusets språk – dens nærvær, skjørhet, mot og grenseløshet – kan vi komme nærmere menneskets sårbarhet og styrke, og dermed også forsterke verkets indre dramatikk og åndelige spenningsfelt.

Det handler ikke om å underholde, men om å berøre. Ikke om å distrahere fra musikken, men om å utdype dens resonans i kropp og sjel. Når sirkus møter musikkdramatikken i et verk som Requiem, kan noe nytt og uventet oppstå – en kunstnerisk opplevelse der publikum får føle, snarere enn å tenke, hva det vil si å være menneske i møte med det uforklarlige».

Jeg håper ikke Boye Hansens forutinntatte meninger står i veien for at han kommer og gjør seg opp sin egen mening, før han bestemmer seg for om Oscarsborgoperaens og Oslo Filharmoniens Sirkus Requiem er rett eller galt, kunst eller underholdning.

Verdis Requiem er et av de mest elskede verkene skrevet for sangsolister, kor og orkester. I Verdis egen tid ble det sjelden fremført i kirker, da man mente at verket var for operatisk og dramatisk. Selv om det er en dødsmesse, tar musikken oss gjennom liv og død, lys og mørke. I en urolig tid ønsker vi med dette Sirkus Requiem å fremheve skjønnheten og vanskeligheten ved å være menneske. I sommer innleder OscarsborgOperaen et unikt samarbeid med Oslo-Filharmonien. Sammen skal vi produsere en spesiell audiovisuell opplevelse av Verdis Requiem. Med fire sangsolister og sirkusartister fra hele verden håper vi du kommer Terje, vi holder av en god plass til deg. 

---

Hovedbilde: Mira Bartov (Foto: Karl Gabor)