Gratulerer, Mira Bartov, med operasjefstillingen på Oscarsborgoperaen. 25 års historie skal forvaltes godt.

Oscarsborgoperaen valgte å kalle årets forestilling for SirkusRequiem.
I virkeligheten er det Giuseppe Verdis Messa da Requiem i samarbeid med NySirkus og Oslo Filharmoniske orkester. Jeg er uenig med deg og kritiserte valget. Jeg mener at et Requiem, og det mest ikoniske av de alle, ikke har noe med Sirkus å gjøre.

«Jeg opplever at du bruker mange ord på å forklare hva jeg mener, eller burde mene, eller kanskje helst ikke burde mene.»

Terje Boye Hansen

Du begynner sitt svar til meg med å henvise til at Akademisk og kunstnerisk frihet er noe vi har vært vant til å ta for gitt i vestlige demokratier, men som nå har blitt noe vi må kjempe for å bevare.

Om du her sikter til noe i mitt innlegg, må du ha lest noe som du innbiller deg skal ligge mellom linjene, men som jeg aldri har tenk, langt mindre skrevet. Jeg ser ikke helt at dette bør ha noen innvirkning på mine meninger i denne saken. Akademisk og kunstnerisk frihet er også viktig for meg. Tro det eller ei. Her er mine dører vidåpne.

Jeg opplever at du bruker mange ord på å forklare hva jeg mener, eller burde mene, eller kanskje helst ikke burde mene.

Det virker som om jeg anklages for at «evolusjonen har foretatt baklengs salto tilbake til bokbål og sensur».
Men jeg er da ingen bibel- eller koranbrenner. Tvert imot. Jeg har aldri kastet en bok. Jeg har dessverre ikke mer vett enn at jeg fortsatt behøver tekstlig påfyll. Og sensur er jeg absolutt mot. Men en mening har jeg.

Jo da, jeg har i noen artige skjemtestunder tenkt at jeg skulle stå på trappa til Nasjonalbiblioteket å tenne på et gammelt norsk manuskript, gjerne av det musikkdramatiske slaget, de som bare ligger der nedstøvet i arkivet, uten håp og interesse. Men det ble med en selskapsfleip.

Den musikkarven hadde kanskje vært noe for en norsk operasjef å se nærmere på, finne noen verk å hjelpe fram i lyset. Kanskje hente informasjon hos de få av oss som vet noe på området. Jeg vet godt at dere, operaprodusentene i Norge, ikke vet noe om faget norsk musikkdramatikk og jeg har på følelsen av at dere heller ikke ønsker å vite noe om det.

Jeg har da ikke skrevet noe om at kunsten ikke skal være fri. Og jeg har slett ikke tatt på meg «den spennende oppgaven å definere hva kunst er». Den kommentaren opplever jeg som respektløs. Mitt spørsmål var:

«Messa da Requiem av Giuseppe Verdi, kunst eller underholdning?»

Du skriver: «Det hender også at sirkus blir sett på som «stygg kultur», eller som Boye Hansen sier: underholdning uten kunstnerisk verdi.»

Å påstå at jeg har sagt at sirkus er «underholdning uten kunstnerisk verdi» er enstygg og slem og usann påstand. Jeg har aldri skrevet eller sagt at sirkus er «underholdning uten kunstnerisk verdi». Jeg har heller aldri hørt noen omtale sirkus som «stygg kultur». For meg har sirkus alltid vært pur glede og et eventyr. Er dette også noe du har lest mellom linjene? Du tåkelegger jo diskusjonen med slike påstander.  

Om du vil vite det så har jeg vært sirkuselsker i hele mitt liv. Fra den gang da sirkusene het Berny, Arnardo og Scott.

Jeg håper selvfølgelig på en saklig diskusjon om hvorvidt kunst og underholdning kan overlappe hverandre med respekt.
Men jeg er allikevel uenig i ditt valg av SirkusRequiem. Foreløpig er vi der hvor vi begynte.

Regissør Tilde Björkforsskriver:
«Å kombinere Giuseppe Verdis Requiem med sirkus er ikke et forsøk på å trivialisere eller forenkle verkets dybde, men snarere å fordype og kroppsliggjøre det eksistensielle innholdet.» Hun kan ikke og skal ikke si det annerledes. Det er en sann kunstners holdning til sitt fag og til en oppgave hun har påtatt seg!

Men, tilfører eller forringer dette et Requiems kvaliteter? Det er mitt spørsmål og hovedpoeng.

Det påstås at jeg gjør mange «antagelser» om hvorfor Oscarsborgoperaen og Oslo Filharmonien gjør dette.

Ja, det gjør jeg nok. Men jeg skulle gjerne hatt en forklaring på hvorfor valget falt akkurat på dette verket. Resultatet vet jeg, men begrunnelsen er for meg ukjent. Etter sigende bør jeg møte personlig på en forestilling for å oppleve at dere har rett. Hadde jeg vært interessert i visuelle korrigeringer av Verdis Messa da Requiem, hadde jeg nok gjort det. Men det er jeg ikke.

I prinsippet er jeg enig i det meste du skriver. Det er tidens tankegang, som forundrer meg, den at man tillater seg alt. Hensyn, opphav og ærefrykt for verk og historie blir for meg i dag tomme ord uten betydning. Ikke å undres over forresten, da mine gryende meninger og kunnskaper oppsto for over sytti år siden, nesten halvveis tilbake til Verdis tid.

Det å forbedre historiens mest fullendte verk til å bli «relevante i dag» synes å være et mål i seg selv.

Tenk på alle de verk som kunne behøve et Sirkus! Norske og utenlandske som allerede er glemt fordi ingen vet om dem eller er interessert i annet enn de x-antall verk i det kjente Kjernerepertoaret. (Standardrepertoaret)

«Du skriver at du «ofte savner det åndelige i kunsten, spesielt nå. Vi lever i en dramatisk tid». Jeg kan ikke være mer enig. Så hvorfor kaste kunsten over bord?»

Terje Boye Hansen

Selvfølgelig er man fri til å eksperimentere med tolkninger og nye løsninger. Men har man motforestillinger og er kritisk, betyr det ikke, som det antydes, at det ropes om sensur og diktatur. Hvordan kan man diskutere dette i et demokrati uten å få henvisninger til «autoritære regimer og diktaturer»?

Du skriver at du ikke tror at en norsk oversettelse av Verdis Requiem ville tilføre særlig mye. Jeg er enig i det. Men forstår jeg deg riktig så mener du at en annen type oversettelse, for eksempel i form av fri, kunstnerisk tolkning, inklusive Sirkus, kan bli en viktig «demokratisk rettighet», som du kaller det.Det betyr vel det samme som at verket blir forståelig for publikum? Er det da uforståelig uten Sirkus?

Du skriver at du «ofte savner det åndelige i kunsten, spesielt nå. Vi lever i en dramatisk tid». Jeg kan ikke være mer enig. Så hvorfor kaste kunsten over bord?

Verdis Requiem er et fullendt verk og behøver ingen annen bistand enn at det utføres på beste måte.

Jeg tror ikke riktig du har forstått bakgrunnen for mine synspunkter. Eller kanskje det er mest behagelig og ikke ville forstå. Meninger er jo stort sett fastlagt en gang for alle. Og jo yngre en person er desto lenger vil meningene vare. Mine er snart ferdigvart.

Jeg takker selvfølgelig for invitasjonen, men tror jeg blir hjemme og hører de gjallende Trompeter og Grand Cassa fra min terasse.
Jeg er nok ikke moden for visuelle ekstravirkemidler til Verdis store ikoniske verk. Men kommer dere med historiske nyskapninger mens jeg er i dette livet, kommer jeg gjerne.

Lykke til med sommerens festival.

---

Hovedbilde:
Oscarsborg festning. Foto: Dag Jenssen