Hva jobber du med akkurat nå? 

Nå er jeg en uke unna avreise til Europas kulturhovedstad 2025, Chemnitz i Tyskland. Selfien er fra Haugerud kirke, der jeg er heldig og får øve nå i sommer. 
Jeg skal spille i operahuset der nede, på åpningen av en stor Munch-utstilling. Også samarbeider jeg med kuratoren for utstillingen, hun skal fortelle om Munch og jeg skal spille, så da blir det flere konserter med henne i både Chemnitz og Leipzig. For en norsk musikkhistorieentusiast er det moro å kunne få velge repertoar til en sånn turné – jeg reiser med noen skikkelige godbiter i bagasjen! Diverse musikk av Alf Hurum, Agathe Backer Grøndahl, Signe Lund og Edvard Grieg.

Hvilken kulturopplevelse har påvirket deg aller mest, og hvorfor? 

Det er litt vanskelig å plukke ut en enkeltopplevelse. Da jeg var liten, tok mormoren min meg med til utstillinger og konserter på Henie Onstad Kunstsenter, det husker jeg gjorde veldig inntrykk. Da jeg var tjue så jeg den første operaforestillingen der jeg ble virkelig revet med i handling og musikk, det var Lohengrin i København. Og å få være publikum på Stangvikfestivalen på Nordmøre som tenåring, tror jeg åpnet noen perspektiver om måter å musisere og lytte på, og betydningen av nærhet til publikum.

Hvilken kommende kulturopplevelse vil du anbefale, og hvorfor? 

Gå på noe med Det norske Jentekor! Anne Karin Sundal-Asks kunstneriske ledelse er magisk på alle vis, og de har stadig kule prosjekter med nyskrevet musikk. Dessuten gjør de en skikkelig viktig jobb med å øke den musikkfaglige kompetansen blant unge sangere. 

Hvis du kunne endre noe i norsk kulturliv, hva ville det vært, og hvorfor? 

For mange er klassisk musikk noe fremmed, noe som ikke angår dem. Mitt inntrykk er at mange medier er redd for at sjangeren er for smal til at den er verdt å dekke. Men mer omtale av norske musikere som gjør det bra i utlandet, dekking av større konsertproduksjoner, intervjuer med komponister om nyskrevet musikk, alt dette tror jeg hadde bidratt til en form for folkeopplysning. Musikkfeltet vårt er ikke så smalt som det fremstilles, det rører seg masse rundt om i landet vårt, vi trenger bare enda mer omtale av det, som jeg tror igjen vil føre til mer kunnskap og større interesse. Flere musikkritikere gjør en viktig jobb med dette allerede, men vi trenger jo bare enda mer av det. Som forrige ukes selfie, Torodd Wigum er en forkjemper for: Mer «sniksymfonisering» i norske medier! 

Du blir bedt om å framsnakke noen. Hvem og hvorfor? 

Ida Gudim! Som selvstendig næringsdrivende er jeg så glad for at hun i flere tilfeller har talt vår sak ute i media. Vi som yrkesgruppe er jo som regel litt allergiske mot å «klage» offentlig eller fremstå i negativt lys, i vår kroniske frykt for å miste oppdrag. Derfor er det ikke heller så lett for oss å samtidig «stå på krava» og kjempe for bedre rettigheter. At Ida blant annet har tatt opp våre lave lønninger og utfordringene ved det å få barn, er strålende, og til stor hjelp for alle oss andre i samme situasjon.