Nora Taksdal har en variert bakgrunn fra en rekke ensembler og orkestre, både innen klassisk, symfonisk, jazz, samtids,- folke- og improvisert musikk. Med hjerte i kammermusikken, er hun lykkelig over å undervise ved Majorstuen skole i Oslo, som kryr av spillende elever.

Hva jobber du med akkurat nå? 

Vegar Vårdals duggfriske harding-kvintettstykke «ISTEM», årets bestillingsverk fra Telemarkfestivalen. I Bø i går (torsdag) hadde vi urfremførelse med fem «harding-søsken» på scenen, iberegnet felebygger og slåttesolist Ottar Kåsa. Han hadde skapt hele seks av aftenens ti instrumenter.

For få år siden bestilte jeg en hardingbratsj av ham. Med fem understrenger og praktfull utsmykning, er den så vidt vi vet, den første «IKKE-fele» av slik hardingtype. Siden har Ottar bygget flere hardingbratsjer og -celloer, og til helgen blir det plateinnspilling av Vegar Vårdals spesialskrevne harding-kammermusikk. En splitter ny klangverden!

Hvilken kulturopplevelse har påvirket deg aller mest, og hvorfor?

Selv om jeg ikke eier konkurranseinstinkt, må jeg svare «Tulindberg-konkurransen» for strykekvartetter (Oulu, Finland i 1985), grunnen til at vi fire reiselystne tenåringer dannet Vertavo-kvartetten. Vår fiolinlærer Leif Jørgensen plukket ut de vanskeligste verkene fra konkurranseprogrammet, og vi øvet dag og natt i månedsvis. Jeg hadde aldri før tatt i en bratsj. Målt mot bare voksne kvartetter, ble vi en slags maskoter i Oulu. Men jurymedlem Hatto Beyerle (bratsjprofessor i Wien) inviterte oss til Europa, hvor vi fikk spille og studere med rause musikerlegender. Det var utvilsomt Vertavo som gjorde meg til musiker. Jeg var med i ti år. De andre holder på fremdeles, etter over 40 år. Hatten av!

Hvilken kommende kulturopplevelse vil du anbefale, og hvorfor? 

Den Norske Opera setter i høst opp ungarske György Kurtags «Fin de Partie», etter dramatiker Samuel Becketts «Sluttspill». (Kurtag var en av komponistene vi i Vertavo studerte med, og hans gehør, smak og kritiske streben gjorde inntrykk.) Han var 91 år gammel da han fullførte denne – sin eneste! – opera. Solistene i den kommende Norges-oppsetningen er de samme som ved premièren i 2018 (da på La Scala i Milano). De arbeidet intenst med komponisten på forhånd. Musikkpresse fra hele verden lot seg begeistre. Tenk at Oslo nå er internasjonal operaby av rang! «Sluttspill» røsker tak i oss: hva yter vi når det kommer til krita?

Hvis du kunne endre noe i norsk kulturliv, hva ville det vært, og hvorfor?

At vi gjenerobrer sangskatten som har vært felles folkeeie i over tusen år. Den styrker glede, samhold, identitet, språksans, psykisk og fysisk folkehelse, oppfinnsomhet og ansvarsfølelse. Sanger, stev, salmer, rock og ræpp gir intravenøs livsvisdom. Syng uansett stemme og tro – og slutt aldri.

Du blir bedt om å framsnakke noen. Hvem og hvorfor? 

Selvfølgelig Vertavo-kollega Berit Cardas (født Værnes) som på egen hånd bygger Norge. Briljant fiolinist, bratsjist, kammermusiker og dirigent, som stadig setter opp omfattende skolekor-prosjekter – kalt «GÅSEHUD» – for grunnskolebarn uten forkunnskaper. Arbeidet leder mot helaftens konserter hvor elevene får opptre med profesjonelle orkestre, til jubel og forbløffelse i våre største konsertsaler. Gjennom glød, jernvilje og kjærlighet har Berit gitt flere tusen skoleelever og deres familie oppvåkning, samhold og mening for livet. 

---

Hovedbilde: Nora Taksdals selfie med hardingbratsjen HILDUR (oppkalt etter hennes mormor fra Finnmark). Her spiller solen på strengene!