Skrevet av Ingeborg Schübeler Gillebo

Om Ingeborg Schübeler Gillebo

Den norske mezzosopranen Ingeborg Gillebo har studert ved Norges musikkhøgskole og Operaakademiet i København, samt ved i Academie Européenne de Musique på Festival d’Aix-en-Provence. Hun debuterte i 2010 som Margret i Wozzeck ved Den Kongelige Opera i København, og gjorde året etter rollen som Cherubino i Figaros bryllup ved Den Norske Opera & Ballett.

Siden den gang har Ingeborg opptrådt ved Zürich Opera, Theater an der Wien, Théâtre du Capitole de Toulouse, Opéra Royal de Versailles, Baden-Baden, Bayreuth og Drottningholm (festivaler), Bergen Nasjonale Opera og Den Norske Opera & Ballett. I 2014 sang Ingeborg rollen som Cherubino i Figaros bryllup ved Metropolitan Opera i New York, og var tilbake i 2017 for å synge Hans i Hans og Grete i Richard Jones’ ikoniske produksjon. Året før debuterte Ingeborg ved Bayreuth-festivalen, og sang en Blomsterjomfru i Uwe Eric Laufenbergs produksjon av Parsifal.

Blant rollene på hennes repertoar finner vi Cherubino (Figaros bryllup), Dorabella (Così fan tutte), Zerlina (Don Giovanni), Mélisande (Pelléas og Mélisande), Siebel (Faust), Nicklausse (Hoffmanns eventyr), Rosina (Barberen i Sevilla), Annio (La clemenza di Tito) og tittelrollen i Carmen.

Ved den Norske Opera & Ballett har hun sunget Niclausse i Hoffmanns eventyr, Zerlina i Don Giovanni, hovedrollen i Carmen, Mélisande i Pelléas og Mélisande og Hans i Hans og Grete.

På konsertfronten har hun blant annet jobbet med Berlin-filharmonien, Oslo-filharmonien, Camerata Salzburg, City of Birmingham Symphony Orchestra og Paris Chamber Orchestra.

Ingeborg har jobbet med dirigenter som Sir Simon Rattle, Andris Nelsons, Marc Minkowski, Vasily Petrenko, Sir Roger Norrington, Iván Fischer, Rinaldo Alessandrini, Fabio Biondi, James Levine, Andrew Manze, Thomas Dausgaard, Hartmut Haenchen, Andrew Parrott og Emmanuel Villaume. Som konsert- og liedersanger omfatter repertoaret hennes verk av Bach, Mozart, Haydn, Schubert, Beethoven, Mendelssohn, Mahler og Grieg.

Ingeborg har sunget ved Richard Tucker-gallaen i Carnegie Hall i New York og representerte Norge på BBC Cardiff Singer of the World og The Belvedere-konkurransen. Hun kom også på andreplass i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. I 2015 ble hun tildelt Tom Wilhelmsens opera- og ballettpris.

I oktober gikk jeg rett og slett i veggen etter mange år hvor jeg har kjent mer og mer at sangeryrket rett og slett ikke passer for meg lenger. Jeg har prøvd og prøvd å få det til å fungere og få tendensen til å snu men det ville seg ikke. Det sa stopp. Kroppen var i nødmodus, den fysiske og mentale smerten var uutholdelig og jeg kjente nå at jeg var klar for å ta det store og livsendrende valget om å slutte å synge.

Det har vært veldig krevende, men mest av alt en stor lettelse å ta valget om å gå videre i livet. Først måtte jeg helt bort fra musikken og finne meg en helt annen hverdag.

I den siste tiden har jeg jobbet på Grefsenhjemmet i et herlig og muntert kollegium med folk fra alle kanter av verden, våre helter i helsevesenet, og blitt kjent med nydelige beboere som øser av sin livserfaring, hjertevarme og klokskap. Det er både et privilegium og godt for meg å kunne gi omsorg og hjelpe andre – det gir så mye tilbake og gjør godt for sjela.

Etter en tid kriblet det i undervisnings-trangen. Musikk og sang er jo det jeg virkelig kan!

Det gir mening å ha mere tid til studenter og undervisning og å se at min erfaring som sanger kan komme unge sangere til gode. Gi videre det jeg kan og har opplevd og være med på å utvikle dagens sangtalenter. Jeg er nå tilknyttet både Operahøgskolen og Barratt Due hvor jeg skal undervise fra høsten av. Jeg er imidlertid ikke i den situasjon at jeg kan leve av å undervise, enda. Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på jobben som sanglærer: ydmyk og nysgjerrig på hva vi kan få til i fellesskap.

Jeg sitter igjen med en enorm takknemlighet, glede, stolthet og ydmykhet over alt jeg har fått være med på og oppleve i min sangerkarriere. Så mange dypt begavede og inspirerende mennesker jeg har fått jobbe med, så mye moro og så mange magiske musikalske opplevelser.

Det er nesten helt absurd å se tilbake på det jeg faktisk har gjort og opplevd, det er nesten uvirkelig.

Jeg fikk tillit til å debutere som Cherubino ved DNO&B 2010. Jeg var så stolt og glad at jeg holdt på å sprekke! Full av forventning og klar for ansvaret. De rutinerte faste solistene i operaen tok imot meg med en dypt rørende varme og interesse, de tok meg under sine vinger og jeg følte at jeg hadde kommet hjem. Her var det boltreplass, humor og humør, side om side med trygg erfaring, rutine og kunstnerskap på og rundt scenen. Siden har jeg betraktet DNO&B som mitt hjemmehus, og jeg er enormt takknemlig for alle rollene jeg har fått gjøre der og alle de fine folka jeg har fått jobbe med.

Noen år senere debuterte jeg på MET med Cherubino. Jeg tror alle som har jobbet der kan være enige om at det er et helt spesielt sted å jobbe. Det er et nivå av dedikasjon fra hver minste knapp eller søm i et kostyme til storslagne musikalske høydepunkt med store tablåer og bred pensel som jeg ikke har opplevd noe annet sted. Jeg opplevde å få konstruktiv kritikk og hjelp på en slik måte jeg aldri har opplevd før og at alt var på et så vennlig vis med et intenst ønske fra alle på huset om at vi skulle settes i stand til å prestere vårt aller beste. Sangeren som jeg var cover for ble syk og jeg fikk lov til å hoppe inn og debutere. Det var intense forberedelser på huset og de jobbet på spreng for å tilpasse kostymet og ikke minst finne sko til meg. Jeg har nemlig små føtter til å være mezzo og sko er noe av det aller viktigste for å finne kroppen til karakteren. Jeg fikk et par nydelige håndsydde sko i det mykeste lær som passet perfekt. Parykken ble tilpasset og vi lagde en ny løsning på Cherubinos flukt ut av Grevinnens soveromsvindu. (Jeg taklet ikke å hoppe fra tre meters høyde, forlengs med baken først inn på en trang bakscene og bli tatt imot av seks dansere med fare for å knekke nakken min mot vinduskarmen eller ta livet av en av danserene hvis jeg havnet i feil posisjon -jeg skulle jo tross alt debutere på MET!)

Hurtigskiftspesialistpåkledersken øvde med meg på hurtigskiftet i garderoben min da den karakteristiske røde garderobetelefonen ringte. «Hello, this is James Levine. What can I do for you tonight?» Jeg husker ikke hva jeg svarte, det var bare helt sprøtt. Etterpå føltes det omtrent som om Gud hadde ringt meg og spurt hva jeg ønsket for livet mitt.

Forestillingen gikk bra bortsett fra at Peter Mattei, som sang Greven, på et tidspunkt jaget meg inn i en scenografisk blindtarm da han løp etter meg på scenen. Vi ble stående lett forfjamset fanget i en krok før vi løp videre.

I november to år senere var jeg på vei tilbake til New York med en to måneder gammel baby og et like ferskt arr på magen etter keisersnittet.

Jeg skulle være cover på Hans, og gjøre én forestilling i romjulen. Min mamma var med som både mormor og mamma og verdens beste støtteapparat. Det var amming og koking av brystpumpe og flasker, bading av baby, knoting i dypsnø med barnevogn, alt i en salig røre på toppen av en hektisk prøveperiode. På MET hadde jeg og en annen fersk mamma på huset en bitteliten amme-lounge på to kvm hvor vi drev vårt eget lille meieri, ammet og pumpet mellom prøvene.

Den 22. desember hadde hele familien tatt turen over dammen for å feire jul med oss. Vi satt og spiste lasagne i leiligheten og kveldens forestilling var i gang på MET da telefonen ringte. Hun jeg delte rolle med følte seg ikke helt bra og jeg ble spurt om jeg kunne ta turen ned. Jeg hoppet inn midt i forestillingen og det ble min rolledebut som Hans. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å bli nervøs en gang, og i taxien på vei hjem etter forestillingen var det som om det hele hadde vært en drøm.

Jeg har opplevd drama, intriger og stor kunst på scenen samt ekstremt store edderkopper som tok fra meg nattesøvnen i leiligheten min da jeg sang Blomsterpike i Bayreuth. Influensa i prøveperiodene og mye stress og usikkerhet da jeg skulle debutere i Wien og Zürich. Det har vært ekstremt mange opp- og nedturer.

Nå tar jeg fatt på nye utfordringer og snuser på veien videre. Det er ikke helt klart hvor veien går videre og det føles litt som å rykke tilbake til start hvor alt er åpent. Jeg vet i hvert fall at jeg vil undervise og forhåpentligvis gi noe videre. Jeg er både spent og forventningsfull.

Takk til alle kolleger som har gitt meg så mye.

---

Hovedbilde: Ingeborg Schübeler Gillebo. Foto: Kolonihaven