Skrevet av Patrick Egersborg

Mer om Patrick Egersborg

Patrick Egersborg er en norsk baryton basert i Oslo, kjent for sin varme klang, sterke sceneutstråling og allsidighet innen et bredt repertoar. Arbeidet hans spenner over italiensk og tysk opera, moderne musikkteater og tverrfaglige produksjoner.

I 2023 debuterte han som Conte di Luna i Il trovatore med Operaen i Kristiansund, dirigert av Torodd Wigum og regissert av Mattias Palm. Samme år fremførte han rollen som Mr. Ford i The Merry Wives of Windsor på Grimeborn Festival i London, i en produksjon av Skeive Stemmer som opprinnelig ble satt opp på Rosendal Teater i Trondheim.

Mens han bodde i København har han sunget roller som Silvio og Tonio (Pagliacci) og Marco (Gianni Schicchi) på Copenhagen Opera Festival og Opera Søholm i Danmark. I oktober 2023 hadde han premiere på rollen som The Case Worker i Systemet, en ny opera laget i samarbeid med Operakollektivet og komponistene Oda Fiskum og Gísli Grétarsson. Verket ble presentert på Operudagar Festival i Reykjavík og ved Opera Trøndelag i Norge.

Patrick er medgründer og produsent av Operakollektivet, et Oslo-basert selskap dedikert til nye formater og samarbeidsmetoder innen opera. Han utdannet seg ved Hochschule für Musik “Hanns Eisler” i Berlin og Den nasjonale operaakademiet i Oslo (KhiO), der han fremførte roller som Don Alfonso, Eugen Onegin, Belcore, Albert, Figaro og Papageno under studiene.

Tidligere i karrieren har Patrick sunget bassroller, inkludert Zuniga, Angelotti og Marullo, med selskaper som RingsakerOperaen, Opera Østfold og Grange Park Opera (UK). I 2024 hadde han premiere på sitt første soloshow, Is This It?, en personlig og musikalsk forestilling bestilt av Herning Opera Festival i Danmark.

(Oversatt fra engelsk med Chat GPT)

Til deg som er, eller skal bli kulturarbeider, kunstner, artist, musiker og jobbe kreativt, og deg som setter pris på et mangfoldig, sterkt og levende kulturliv i hele Norge: dette er det viktigste valget vi har hatt på flere tiår. Allerede florerer det av innlegg i nettverket mitt som maner til å stemme rødgrønt for å beskytte kulturlivet, og ikke minst kulturarbeiderne. Og her kommer mitt.

Da jeg vokste opp på 90-tallet bodde jeg og mamma i perioder sammen med mormor og hennes mann på Kolstad i Trondheim. Kolstad var et boligområde preget av lavinntekt og høy barnefattigdom, og min hverdag var nok mer preget av innendørs tobakksrøyking, høytlesing av Lotto-tall, bannskap på nordnorsk, lukt av nytrekt uer og lyd av danseband på radioen enn av finkultur som klassisk musikk og opera. Alenemødre ble jevnlig rakket ned på av Carl I. Hagen, og innvandrere, som min rumenske far, fikk høre hvor udugelig og belastende de var for velferdsstaten.

Mormor var selv en helhjertet solkyst-Frp-er, og reiste jevnlig ned til Benidorm for å fortelle lokalbefolkningen at de måtte lære seg norsk, mens hun drakk rikelig med cerveza. Til tross for de uenighetene vi ville hatt om vi skulle snakket om politikk, hvis hun levde i dag, så har jeg kanskje henne å takke for min interesse for sang og opera. Hun elsket store stemmer, og skrudde umiddelbart tv’en på full guffe når Pavarotti eller Jan Werner Danielsen dukket opp på skjermen.

Litt på tvers av mine forutsetninger, valgte jeg en karrierevei som klassisk sanger etter en kort omgang i Nidarosdomens Guttekor, midt i stemmeskiftet. Starten av 2000-tallet var håpets tid i Norge, med en økonomi som hadde innhentet seg etter 80-tallets usikkerhet, med Clinton-globalisme og murens fall, med økte muligheter for folk flest og lave forskjeller blant folk. Vi som vokste opp i denne tida hadde et godt grunnlag for å bli drømmere, og vi var overbeviste om at vi kunne nå våre mål, bare vi jobba hardt nok og trodde på oss selv.

Selv om jeg hadde vokst opp i stram økonomi med alenemor i kommunal bolig, hadde jeg ikke følelsen av at det var risikabelt å satse på en karriere som ikke akkurat var kjent for å fylle sparegrisen. Om alt skulle feile, så ville man også kunne overleve i en ufaglært jobb.

Ting ser ganske annerledes ut i dag. Selv om jeg har jobbet i lang tid som frilanser og hatt perioder både med fulltids synging, og perioder hvor det blir mye jobbing i andre brødjobber i løpet av året, har jeg aldri opplevd at utsiktene for et liv som utøver har vært så presset som nå. Selv sangere og kunstnere med stor suksess i utlandet har hoppet av hamsterhjulet: det er for hardt og koster for mye. Det betaler ikke nok i forhold til prisstigningen, og man får ikke spart opp til pensjon. Vi har dårlig tilgang til velferdsgoder når vi må operere som enkeltmannsforetak, og det er vanskelig å holde mentalhelsen vedlike når man hele tiden må kjempe for overlevelsen.

Noen av faktorene for denne endringen er globale, men ved valget i september kan vi få lov til å påvirke hvordan dette utvikler seg videre i Norge. Selv er jeg Rødt-velger, da jeg mener det politiske kompromisset må dras lenger til venstre for å sikre en sosial og rettferdig politikk, som sikrer fundamentet som kulturlivet hviler på. Jeg ønsker at forskjellene i samfunnet skal utjevnes, at helse- og velferdstilbudet styrkes, at skolene får nok ressurser, at skatten skal senkes for dem som tjener under 800 000 i året, og at uføre og pensjonister skal ha en lønn å leve av. Jeg ønsker også en grønn satsing på industriene som Norge skal leve av i fremtida, utviklet i tråd med nasjonale interesser. Rødt er en tydelig stemme mot folkemordet i Gaza, og er en viktig utfordrer til venstre for Ap. Dette er en politikk som gir mening for meg, og den gavner flere enn meg selv.

I tillegg er Rødt et parti som vil støtte et aktivt og mangfoldig kulturliv, som har et overskudd til å skape mer kultur for alle i hele landet. Rødt vil at kulturlivet skal få statlige tilskudd nok til å holde et bæredyktig, mangfoldig og ambisiøst kulturliv i live, hvor arbeidsvilkårene til kulturarbeidere styrkes. Kontraktarbeidere skal også ha tilgang til velferden vi betaler skatt for, mener Rødt. Heldigvis står Rødt ikke alene om dette, og det er bred enighet på venstresida at et sterkt kulturliv er viktig for et sunt og godt samfunn.

«Dessverre vil ikke frivillig finansiering og støtte til kultur av privatpersoner være tilstrekkelig for å holde kulturlivet i live. Uten subsidier ville billettprisene måtte økes til det dobbelte, om ikke mer.»

Kulturtilbudet skal ikke kun være tilgjengelig for de få som har råd til å betale mer enn 1000 kroner per billett for å se en forestilling. I min verden skal en småbarnsfamilie med lav inntekt, uføretrygdede og minstepensjonister ha råd til å oppleve og delta i kulturlivet. Dette er folkehelse i praksis, som også sikrer deltakelse i kulturlivet i fremtida.

Om valget fører til at vi får en regjering med et sterkt Frp, og Sylvi som potensiell statsministerkandidat, vil ikke bare en slik visjon for kulturlivet bli umulig å realisere, men det kulturlivet vi har nå vil også bli alvorlig svekket, med innvirkning for flere tiår frem i tid.

Er det slik at kulturlivet, jobbene og scenene vil forsvinne over natta skulle Frp få makta for de neste fire årene i regjering? Mest sannsynlig ikke. Vi har et demokrati, og det vil alltid være en drakamp i Stortinget og i komitéene før politikken faktisk gjennomføres. Allikevel er det nå en helt annen risiko for at Frps trusler om å gjennomføre drastiske kutt i kulturlivet faktisk realiseres. Frp er i stor fremmarsj og har erstattet Høyre som maktpartiet på borgerlig side. Om de har mest pondus, vil deres politiske agenda også få mer plass.

«Frp går lenger. De vil kutte over 5 milliarder i kulturposten.»

Høyre har selv implementert flere av punktene fra klassisk Frp-politikk i sitt eget alternative budsjett for 2025, med blant annet over 174 millioner i kutt i Kulturfondet. De kutter også 15 millioner til scenekunstinstitusjonene, og totalt kuttes over 362 millioner fra kulturbudsjettet.

Frp går lenger. De vil kutte over 5 milliarder i kulturposten. Dette vil bety en total utsletting av hele fundamentet til det norske kulturlivet. I tillegg kommer enorme kutt i budsjettet til fylker og kommuner, som igjen vil bety kutt i alle kulturelle aktiviteter på lokalt nivå.

Mener Frp at vi ikke skal noe kultur i det hele tatt? Nja. De mener det er kulturkonsumentene selv som skal finansiere kultur. De vil også at vi utøvende kunstnere og kulturarbeidere skal samarbeide med det private næringslivet, og at deres veldedighet skal finansiere kultur, heller enn staten. Vi skal operere etter en modell hvor vi skaper overskudd, og er lønnsomme.

Det som er skremmende med denne tanken, er ikke at det er umulig å ha et kulturliv som fungerer slik; helt uten statlig støtte og uten noen form for forutsigbarhet i finansiering for kulturinstitusjoner og kulturarbeidere som skaper selv. USA og Storbritannia har nettopp slike modeller for kulturlivet, med minimal statlig støtte. I det kulturlivet som Listhaug ønsker seg, kjemper kulturarbeidere, produsenter og institusjoner med nebb og klør. Som tatt ut av handlingen fra Atlas Shrugged av Ayn Rand, Listhaugs favorittforfatter.

Er du musiker eller kunstnerspire i Storbritannia, skal du enten ha en velstående familie, eller måtte jobbe 12 timer per dag i en brødjobb i tillegg til studier og kreativt arbeid. Noen klarer det selvfølgelig, og er til og med helt enestående innenfor sitt felt. Det er dessverre oftest de med god økonomisk sikkerhet i egen familie som makter å holde ut i perioder hvor det er lite jobb og hvor den økonomiske avkastningen uteblir. Og de periodene kommer, om samfunnet ellers sliter med å få betalt regninger til vanlig livsopphold. Da er det ikke mange penger til overs til kulturopplevelser, musikktimer og korpstur.

Denne utviklingen må vi bremse. Ellers får vi et klasseskille i kulturlivet som vil sementere en elite i fagfeltet. Det blir lite spennende kunst og kultur når det kun er et smalt segment av befolkningen som representeres.

Tanken til høyresiden er at det skal være opp til skattebetalerne selv å bestemme hva de vil bruke pengene på. En skattebetaler i Svolvær skal ikke måtte finansiere opera i Bjørvika, og en familie i Drammen skal slippe å finansiere korpstur for skolekorpset i Ålesund.

«Når kulturskolen blir definansiert vil det måtte koste flere tusen i året per husholdning å gi barna tilgang til musikkundervisning, eller mulighet til å spille i orkester.»

Dessverre vil ikke frivillig finansiering og støtte til kultur av privatpersoner være tilstrekkelig for å holde kulturlivet i live. Uten subsidier ville billettprisene måtte økes til det dobbelte, om ikke mer.

Ikke tenk på det, sier Erna, om vi vinner valget, vil vanlige lønnsmottagere få 12.000 kroner i skattelette som de kan bruke på hva de vil. Utfordringen er bare at 12.000 kroner knapt dekker inn galopperende økninger i matpriser og økte lånerenter, som ikke vil stoppe opp om Sylvi styrer landet. Da blir det ikke så mye igjen til å betale for billetter til kulturopplevelser, især når en billett til en musikalforestilling på Trøndelag Teater vil måtte koste 3000 kroner med de kuttene som er foreslått. Når kulturskolen blir definansiert vil det måtte koste flere tusen i året per husholdning å gi barna tilgang til musikkundervisning, eller mulighet til å spille i orkester. En slik nedbygging vil være en enorm trussel mot rekrutteringsgrunnlaget for fremtidens kulturliv.

Når en hel kultursektor i tillegg blir arbeidsledig etter at Frp får gjennom sine kutt, vil drastiske handlinger være nødvendig for å unngå at alle havner på sosiale tiltak og ytelser. Midler til NAV og sosialområdet er jo også kuttet voldsomt i alternativt budsjett hos Frp, så hva løsningen skal være for et helt kulturliv som blir kastet ut i arbeidsledighet er en gåte.

«Får Frp innflytelse over nasjonalbudsjettet, og dermed kulturbudsjettet, vil vi se en rasering av kulturlivet vi knapt har sett maken til.»

Høyresida har hatt for vane å male frem kulturarbeidere som en gjeng med uproduktive, late trygdebeist som sløser med offentlige midler. Det er kostelig å være vitne til, all den tid de selv har stemt mot kutt i etterlønn og sykelønnsordninger for sin egne stortingsrepresentanter. De vil gladelig stemme frem kutt i milliardklassen for kulturlivet, legge ned Oslo Nye, kutte i støtte til landets kulturinstitusjoner og forringe hele grunnlaget for et kulturliv som er bygd opp over flere tiår, så lenge de kan klappe sine milliardærdonorer på ryggen og si: nå er det trygt, dere kan flytte tilbake fra Sveits uten å betale en krone i skatt til fellesskapet. De har få løsninger på forbedringer i velferd, omsorg og skole utover å slippe de private kreftene til i markedet, selv om det gang på gang har vist seg at tilbudet forringes, og at fellesskapets midler går rett i lomma på investorene. Dette kaller jeg svenske tilstander.

Får Frp innflytelse over nasjonalbudsjettet, og dermed kulturbudsjettet, vil vi se en rasering av kulturlivet vi knapt har sett maken til. Politikken vil gjøre kulturarbeidere arbeidsløse, og er en trussel mot fremtiden til den norske kulturarven. Høyre, Venstre og Krf er klare til å gi Frp dette spillerommet. Kulturbudsjettet blir neppe en sak som bryter samarbeidet, da er det andre saker som vil være høyere prioritert.

La oss stoppe Frp og de som vil forringe et ambisiøst og mangfoldig kulturliv som gir livskvalitet og bidrar til styrket samhold og sosial utjevning, for barn, unge, voksne og gamle i hele landet.

Godt valg.

---

Hovedbilde: Patrick Egersborg i Trubaduren ved Operaen i Kristiansund. Foto: Gunveig Wanvik.