Sanger og musiker Iver Bogen Griffiths mener det er viktig at politikerne får høre om hvordan en kulturarbeiders hverdag er direkte fra dem som lever midt oppi det – oss som utøver kunst og kultur.
Han postet også brevet på sin egen Facebook søndag morgen, med følgende advarsel til leserne:
– Dette innlegget inneholder retorikk og løgn. Jeg prøvde å gjøre det så nasjonalistisk som mulig i håp om at de kan bite på, og det føles rart, men pytt. I tillegg lyver jeg grovt: jeg sier at jeg ikke er hippie. Det er jeg selvfølgelig i aller høyeste grad.
Her er Ivers brev. Les svaret fra Frps kulturpolitiske rådgiver lengre ned i saken.
Hei, FrP!
Jeg hadde håpet å kunne sende følgende brev til en kulturpolitisk talsperson, men fant ikke noen kontaktinfo hos dere.
I tilfelle dere snart får regjeringsmakt, vil jeg dele noen perspektiv jeg håper dere vil ta til ettertanke, om norsk kulturliv. Siden mitt liv er så godt som et er-lik-tegn til kultur, kan vi nesten kalle dette brevet en bønn. Om dere vil ha diskusjon, er jeg og mange andre svært åpne for det.
Min egen bakgrunn
Jeg heter Iver. 27 år fra Oslos vestkant. Helt vanlig kar, ingen hippie. Hvis dere møtte meg på fest, kunne dere ikke gjettet at jeg ikke var i finansbransjen, vitenskap, realfag. Dere ville ikke sett på meg at nesten alle mine vennskap, mitt arbeid og mitt lokalmiljø handler om kultur. Det jeg sier er at jeg også er folk flest, og den tilgangen jeg har til kultur anser jeg som min frihet, i reneste forstand.
Kultur er min frihet. Frihet fra depresjon, isolasjon, meningsløshet. Kultur er min trøst, hånden som drar meg opp og peker meg i riktig retning når jeg er trøtt av konflikt. Mitt skjold og mitt sverd. Min kommunikasjon, min måte å fremlegge mitt aller innerste.
Jeg er profesjonell musiker. Alt annet enn arbeidsledig. Gjennom sang i klassisk europeisk tradisjon er jeg både pedagog og utøver, i oppdrag både med offentlig støtte og uten. På grunn av privilegiet jeg har i å jobbe med min største lidenskap, kan jeg bruke fritiden på det som også bidrar til å holde meg i live: film, poesi, kunst, litteratur, teater, og mer musikk. Jeg vet hvor deilig det er å ha et så rikt liv, og derfor ville jeg gladelig gitt mye for alle andre folks sjanse til å oppleve dette gjennom sine egne lidenskaper, hva enn de måtte være.
Kulturens rolle
Historisk sett er vi på et nasjonalt kulturelt lavpunkt, selv om nasjonen vår er ufattelig mye rikere enn for 100 år siden og tidligere. Årsaken er åpenbar, og det er ikke at norsk tradisjon og kulturarv er blitt noe mindre verdifull eller interessant. Årsaken er at nordmenn, spesielt yngre, vet nesten ingenting om hva slags kultur som finnes, eller hvordan de skal innta og tolke den. Hvis jeg ikke vet hva opera er, drar jeg ikke på opera. Vet jeg ikke hva volleyball er, drar jeg ikke på volleyballkamp, eller ser på malerier i galleri, eller leser romaner, eller – gud forby – utøver noen av disse tingene selv. La oss ikke snakke om pengene, hvordan billetter til de aller fleste konserter er for dyre for de aller fleste unge, allerede.
Kultur i Norge er altså ekstremt interessant og verdifullt, men det blir bare mer interessant jo flere som dyrker den. Klarer FrP å gi folk danning, bygge bredde, dyrke solid grobunn i alle deler av landet, vil vi kunne gjøre kulturen vi har nå langt rikere. Dette er den eneste måten. Norge som kulturnasjon er altså fortsatt ung. Å abortere det nasjonale nettverket, samarbeidet og utviklingen vi kunstnere har jobbet hardt for, hadde vært alt for drastisk, alt for tidlig.
Utenlandsk (amerikansk) kultur – alt av TV, film, musikk, til og med språk – har i mange tiår konkurrert i vårt eget land mot vår egen kultur. Når vi kan få alt vi vil on-demand (og de fleste av oss foretrekker det enkleste og mest populære), er det ikke noe poeng i å møte opp og utøve og skape kultur sammen. Vi lener oss tilbake, koser oss, blir imponert over hva andre får til samtidig som vi mister våre egne ferdigheter. Vi mister selvtilliten, blir redde for å prøve oss, holder oss unna dette som til alle tider har vært skapt av og for oss alle. Slik blir kultur oppfattet som et elitefenomen, og dette har gått sjokkerende fort siden TV-ens inntog i Norge.
I tillegg er det blitt ekstremt lett, som alle vet, å innta dette on-demand innholdet uten å kommunisere eller samarbeide med folk rundt seg. Viljen til å bry seg om kulturen som har ledsaget våre liv og vårt land, har allerede en fot i kista. For meg er det åpenbart – og dere må gjerne betrygge meg hvis dere er uenige – at en politikk som hevder å gjøre kulturen friere i håp om å gjøre den lønnsom, vil faktisk være spikeren i nevnte kiste.
Som konservativt parti, bør dere strebe etter vårt folks dannelse etter to av de viktigste norske verdiene: tålmod og pågangsmot. Først den uvurderlige evnen og ferdigheten å holde ut, å prøve å skjønne kunstverks meninger og hva de kan si for deg og andre; og så pågangsmotet til å dyrke sin annerledeshet (vi er tross alt individer med bunnløs dybde og særegenhet), tørre å bære det på sitt bryst. Dere bør vise at alle folks deltakelse og uttrykk er nødvendig, ikke bare inntak, som er det vi har i dag.
Dere forkynner den norske tradisjonen, da bør dere gå i bresjen som eksempel på hvordan vi kan leve den. Vær forbilder for norske og ikke-norske; vis oss alle hva Norge har vært og hvorfor vi fortsatt bør være det. Jeg snakker om folkemusikken vår. Folkedansen, folkedraktene, alle viser og alle salmer, og all vår klassiske musikk og dens søstertradisjoner rundt om i Europe og verden. Vis oss hvorfor den skal ivaretas og hvordan den kan integreres i et moderne, globalisert terreng.
Kulturens innhold
Ta det fra en person som står godt inni Norges kulturmiljø: vi er mange som skulle ønske konserttilbud var annerledes, at statsstøttede orkestre kunne ha et repertoar som traff bredere, at mer kunst kunne virkelig treffe oss, og mindre kunst ikke fortalte oss noe som helst. Men vi er også mange som skjønner at å legge ned støtteordninger og i praksis begrense folks uttrykksrom er skremmende destruktivt. (For øvrig er f.eks. orkestre allerede styrt av prinsippet om etterspørsel; de kjenner publikumene sine og serverer det som treffer. Publikumet vil ikke endres eller vokse dersom pengepolitikken strammes. Det som trengs her er formidling og tilgjengeliggjøring.)
Selv om folks beste (dvs. mulighet for allmenn deltakelse) er det viktigste, kan ikke kulturlandskapets rolle og innhold dysses ned. Med frimarkedspolitikk i kulturen, er det stor risiko for at ferdigtygget mat vil ta over. At alvor og dybde som samfunnsverdier gradvis forsvinner. Jeg frykter at et kulturliv som må gjøre seg allment spiselig også vil miste all smak.
Her kommer det viktigste poenget: Det vil aldri være mulig å diktere at kunst skal treffe bredest mulig. Da har man fjernet kunstens kjerneoppgave, som er å vise livets spørsmål som er umulige å svare. Livet selv er uforståelig, og kunsten MÅ hjelpe hver og én å forsone seg med det faktum, og å fordøye vår eksistens sammen. Både lokalt, og for hele vårt folk. Dette er et eksistensielt imperativ. Vi kan ikke stole på at nytelse, både kulturelt og materielt, vil være nok til å tilfredsstille menneskets behov, selv om mange norske folk håper det.
Kulturen, og spesifikt deltakelse i den, skal bygge ryggrad. Den skal gjøre at folk tåler motbør og vonde tider. Den skal gjøre det lettere for folk å kjenne seg selv, og kjenne igjen folk rundt seg. Selv om jeg er redd for at mitt og mine venners og kollegers levebrød skal utslettes fordi en del av mine egne landsmenn bare ikke bryr seg så mye, er min største bekymring denne (og dette mener jeg oppriktig, ikke som et stikk):
Jeg er redd for at de som vil kutte i kulturen er de som trenger den mest: FrP og deres velgere. Jeg er redd for et samfunn der folks kjedsomhet, ensomhet, tappethet og meningsløshet blir for stor. De vil føle at de har et problem, de vil tro det er noe galt med dem selv, de vil lete etter utveier gjennom nytelse, og de vil ikke skjønne hva det er de mangler. Vi er allerede godt på vei dit, og det vi trenger er reversering.
Vi som ønsker et sunt og sjelelig rikt Norge, som jeg tror dere gjør, må snakke mer sammen.
Fremskrittspartiets svar til Ivers brev
I dag fikk Iver Bogen Griffiths svar på epost fra Thor Magne Bostad, rådgiver familie og kultur i FrPs stortingsgruppe:
Hei Iver!
Takk for hyggelig epost. Artig at du skriver at du ikke er hippie, mens du på Facebook innrømmer at det er en løgn og at det er du «i aller høyeste grad». Uansett er vel ikke det det viktigste i ditt innlegg 😉. Innlegget ditt synes å ta utgangspunkt i at FrP ikke setter like stor pris på kultur som deg. Det stemmer ikke. FrP ønsker et levende kulturliv, basert på personlig engasjement, frivillighet og bedrede rammevilkår for kreativ næring. Samtidig har vi tror på at folk flest vet hvilken kultur de selv ønsker. Vi tror ikke på at offentlige støtteordninger treffer riktig. Det er ingen offentlig oppgave å avgjøre hva som er gode kulturuttrykk for eksempel gjennom offentlig støtte. Der det offentlige bruker penger på kulturtiltak er det viktig at pengene kommer folk flest til gode. Kultur er heldigvis så mye, mye mer enn offentlig støttet kultur. Du har mange gode betraktninger om det i ditt innlegg.
Foto: Alf Bergin, grav24.no
Hovedbilde: Iver Bogen Griffiths. Foto: Ole Wuttudal
Legg inn en kommentar