I 2021 skapte Ann-Terese sin første egenproduserte danseforestilling, Rapture. En forestilling i kirkerommet, som utfordrer hvordan kirken og konservative holdninger har bidratt til å påføre homofile skam over hvem de er. Siden premieren har forestillingen vært turné i Norge frem til 2025. Arbeidet med Rapture har motivert henne til å fortsette å skape forestillinger med komplekse tema fra virkeligheten. I høst er hun aktuell med sin neste forestilling, Togn, som betyr å kneble eller bringe til taushet. Forestillingen belyser voldsutsatte mødres virkelighet, og har premiere på Kvinnehelsehuset i Bergen 25. november.

Hva jobber du med akkurat nå? 

På mandag starter vi prøvene på operaen Pelléas et Mélisande ved Bergen Nasjonale Opera, hvor jeg skal assistere regissør Alan Lucien Øyen. Operaen har premiere 1. november i Grieghallen. I tillegg skal jeg bidra med koreografi på Den Utrulege Historia om Den Kjempestore Pæra. Produksjonen er et samarbeid mellom Det Vestnorske Teateret og Den Nationale Scene. Forestillingen har premiere 20. november på Det Vestnorske Teateret. Samtidig forbereder jeg meg til prøvestart på min egen forestilling, Togn, som har premiere på Kvinnehelsehuset i Bergen 25. november. 

Hvilken kulturopplevelse har påvirket deg aller mest, og hvorfor? 

Det er mange kulturopplevelser som har påvirket meg. En opplevelse jeg ønsker å trekke frem og som virkelig berørte meg, er teaterforestillingen Arv og Miljø på Den Nationale Scene i 2018. En følelsesmessig utfordrende forestilling om en dysfunksjonell familie. I denne sammenheng må jeg trekke frem skuespiller Kjersti Elvik, som brillierte i rollen som Bergljot. Forestillingen var en følelsesmessig påkjenning, som jeg aldri kommer til å glemme.

Hvilken kommende kulturopplevelse vil du anbefale, og hvorfor?

Togn. Jeg anbefaler forestillingen fordi den tar opp et aktuelt og alvorlig samfunnsproblem. Forestillingen belyser hverdagen til voldsutsatte mødre, samt utfordringene voldsutsatte mødre møter i etterkant av å ha oppsøkt hjelp.

Før jeg selv satte meg inn i problematikken og forskningen på temaet, trodde jeg i min naivitet at det handlet om tragiske enkeltskjebner, der tok jeg feil. Jeg mener det er viktig at alle forstår hvor utbredt vold i nære relasjoner er, og at vi per dags dato ikke tilbyr tilstrekkelig og nødvendig hjelp til menneskene som utsettes for det. Togn har derfor en betydelig relevans med tanke på voldsutsatte mødres posisjon, helse og sikkerhet. 

Hvis du kunne endre noe i norsk kulturliv, hva ville det vært, og hvorfor? 

Jeg skulle gjerne sett at enda flere kvinnelige regissører fikk mulighet til å regissere for hovedscenene rundt om i landet. For fremtiden håper jeg at veien for kvinner til registolen blir mindre krevende. Et konkret tiltak jeg har tenkt på – som hadde vært skikkelig kult! er at alle institusjonene kunne gått sammen om å arrangere et kvinneår. Et helt år hvor man utelukkende engasjerer kvinnelige regissører på alle hovedsceneproduksjonene. Et slikt tiltak kunne bidratt til å øke kunstnerisk mangfold og styrke rekrutteringen.

Du blir bedt om å framsnakke noen. Hvem og hvorfor? 

Jeg vil benytte anledningen til å framsnakke min venn, mentor og kollega, Ivar Tindberg. Ivar er en usedvanlig dyktig regissør, en av Norges fremste og av internasjonal kaliber. Ivar overlater ingenting til tilfeldighetene. Hans grundige arbeid med sine produksjoner er inspirerende, og resultatene er rett og slett imponerende!

Jeg møtte Ivar første gang i 2014 på Kaffebrenneriet i Oslo. Det var i forbindelse med et jobbintervju der Ivar lette etter en regiassistent og koreograf til hans neste produksjon, operaen Eugen Onegin. For å være ærlig gjorde jeg verdens dårligste intervju. Jeg var så skuffet over meg selv etterpå at jeg måtte spørre barnevakten om å bli litt lenger, for jeg måtte rett og slett legge meg litt nedpå. Men så ringte telefonen en ukes tid etterpå, og jeg fikk jobben! Han hadde altså mulighet til å velge på øverste hylle, men valgte meg, en ukjent og lite bevandret koreograf innenfor operasjangeren.

Ivar har siden den gang vært min viktigste mentor og samarbeidspartner. Han åpnet en ny verden for meg! I ettertid har jeg spurt han hvorfor han tok dette valget, da svarte han: “Men du ville det jo så veldig”. Min oppfordring er: Vær som Ivar, ta en sjanse, du vet ikke hva du får før du har prøvd!