Barokksolistene er designet som en plattform hvor håndplukkede musikere fra Eikes internasjonale nettverk – alle med spesiale innenfor barokk, tidlig og folkemusikk – kan møtes og utforske/utfordre ulike aspekter av konsertfremføring og repertoar.
2025 er altså 20-årsjubileum for ensemblet, og Eike/Barokksolistene har bygget opp et omfattende internasjonalt renommé, med konserter på noen av Europas aller viktigste konserthus, operaer, teatre og festivaler. Det prisvinnende signaturprosjektet, «The Alehouse Sessions», som stadig er i utvikling, har spilt for fulle hus i blant annet Elbphilharmonie Hamburg, The Shakespeare Globe Theatre London, Konzerthaus Wien, og senest ved årets «The Proms» i Royal Albert Hall.
Bjarte Eike er særlig interessert i å utforske musikerens rolle på en scene – og dette har resultert i medskapning av en rekke sceniske prosjekter for teater- og opera institusjoner i inn og utland.
Eike og Barokksolistene kjennetegnes ved originale konsertkonsepter hvor improvisasjon, kommunikasjon og lekenhet er viktige element – og de spiller de aller fleste prosjektene sine uten noter.
Hva jobber du med akkurat nå?
– Akkurat nå slikkes sårene etter et særdeles hektiskt år. Fordøyer fantastiske opplevelser fra fulle hus rundt om i Europa – særlig turneene til England har vært bemerkelsesverdige i år, med sommerproduksjon for Longborough Festival Opera, klubb-turne rundt om i England, og sommeren ble avsluttet med besøk på store festivaler i Edinburgh, Aldeburgh (Britten Pears) og The Proms. Nå begynner arbeidet med øving, komponering og planlegging av en rekke nye spennende prosjekter for 2026 og 27 (kalenderen er nesten full), men først pakkes koffertene for å dra til Oslo og være med på Folkelarm, hvor prosjektet «The Dancer’s Brew», som er et samarbeid mellom Mamelukk Dansekompani og Barokksolistene, er nominert som «årets produksjon».
Hvilken kulturopplevelse har påvirket deg aller mest, og hvorfor?
– Vanskelig spørsmål! det er så mange opplevelser man er så heldig å ha opplevd – både som publikum og utøver..! Som utøver skiller kanskje to seg ut – og de har begge det til felles at de gir meg håp om at musikk ikke kjenner til grenser med tanke på sjangre, bakgrunn eller alder. Det handler om kommunikasjon, felleskap og glede.
I år spilte vi «the alehouse sessions» på «The Koko» i Camden, London – en legendarisk klubb hvor alle kjente pop-rock artister har spilt (bare å google «who has played at the koko in camden»). Det kokte!: 1500 stående, jublende, dansende publikummerne, de aller fleste i 20-30 års alderen, fikk taket til å løfte seg – uforglemmelig opplevelse! Den andre var i forbindelse med en DKS turne i Østfold. En av dagene dro vi til et mottak for rusavhengige og spilte, sang og snakket med dem.. mottaket hadde også et mannskor som vi så spilte sammen med senere på kvelden – på den såkalte Dråpen konserten i Fredrikstad. Vi delte scenen med fantastiske norske musikere fra et bredt musikkfelt, og avsluttet sammen med mannskoret – en helt utrolig rørende opplevelse.
– Som publikum, må jeg nesten fremheve en teaterforestilling jeg så på Kronborg Slott i Helsingør. Det var en produksjon som het «Hamlet Globe to Globe», hvor en liten gruppe skuespillere fra «The Shakespeare Globe Theatre» var på en 2 års-turne for å spille Hamlet i ALLE land i verden. De bygde sin scenografi opp i alt fra markedsplasser, flyktningleire, gater og streder rundt om i (hele) verden. Den nest siste forestillingen (før de skulle slutte hjemme i London) foregikk på Hamlet sitt egent slott i Helsingør. De bygde opp den samme provisoriske scenografien – men denne gangen på det faktiske stedet de later som de er i. Den danske dronningen var til stede, og når Hamlet kikker ned på den danske dronningen og sier «Something is rotten in the state of Denmark», var det så mange meta-lag som gikk opp i en høyere enhet – sublimt.
Hvilken kommende kulturopplevelse vil du anbefale, og hvorfor?
– Jeg vil anbefale folk å ta turen innom en av Tuvas blodklubber – enten på Riksscenen i Oslo (en gang i måneden) eller der hvor Blodklubben måtte bli invitert til å gjennomføres. Her får man en ordentlig dose av ekte norsk kulturarv: lynkurs i norsk folkedans (alle kan delta), sammen med kompromissløs og usminka folkemusikk. Få en opplevelse for livet sammen med hundrevis av dansende unge (og mindre unge) mennesker!
Hvis du kunne endre noe i norsk kulturliv, hva ville det vært, og hvorfor?
– Skulle ønske det var en sterkere og bredere politisk vilje og kompetanse til å forstå kunst og kultur. Hvis det norske kulturfeltet hadde hatt dannede (her mener jeg ikke «finkulturelle», men bare kompetente) kulturpolitikere i ryggen, ville man kunne jobbe mye mer målrettet med å vise befolkningen viktigheten av et bredt kulturtilbud. Det er lett for oss som holder på med kultur å forstå hva slags forskjeller vi kan skape i folk liv, men å få «vanlige» folk til å forstå viktigheten av noe, som man kanskje ikke selv er interessert i, krever en felles innsats. Hvis man som kunstner er redd for konsekvensene av å stikke hodet frem – se uttalelser fra krefter innenfor visse politiske partier om kutt i «smal» kunst og nedleggelse av «ikke lønnsomme utdannelser» (med den utviklinga vi ser innenfor KI, så er vel INGEN utdannelser lønnsomme om noen år….) – så passiviseres mange kunstere til å «ligge lavt» og fokusere på å få ens egen hverdag til å gå rundt.
Synes vi skal se til Irland, som i disse dager har vedtatt en «basic income» til landets kunstnere. Etter et 3-årig pilotprosjekt med 2000 kunstnere, så ble resultatet ikke bare en økt trivsel for de involverte, men de fant at for hver Euro som ble brukt, fikk samfunnet 1,39 euro tilbake. Det er resultater, basert på fakta som dette som burde overbevise politikere rundt om i den vestlige verden om at kunst og kultur er mer enn bare en forbruksvare.
Les om det her: Basic Income for the Arts pilot produced over €100 million in Social and Economic Benefits
Du blir bedt om å framsnakke noen. Hvem og hvorfor?
– Vil gjerne framheve alle de små og store kulturarrangører som hver dag planlegger og kjemper for å få presentere et bredt innhold til befolkningen. De som kjemper for at folk skal få oppleve noe «de ikke visste at de ville like»
I den forbindelse vil jeg gjerne trekke frem Ane Roggen fra Riksscenen i Oslo. I tillegg til å produsere et utrolig variert, rikt og spennende program året rundt, så har Ane en veldig tydelig og klar stemme i den norske kulturdebatten.
Bjarte om hovedbildet: «Tatt for et par uker siden. Første gang jeg har gått i Sunnmørsalpene. Er jo utrolig glad i å gå i norske fjell – særlig når man til daglig bor i en flatere del av verden.»
Legg inn en kommentar