Støre nevnte også kultur og frivillighet som en del av landets trygghet og beredskap. Men i den offentlige debatten glimrer ofte ordet kultur med sitt fravær – og degraderes til pynt på kaka og noe vi ikke skal prioritere.

Derfor må vi snakke mer om kultur.

For i en tid der mye er urolig, er kultur så absolutt ikke en luksus — men en form for sivil trygghet. Et samfunn uten sterke kulturarenaer, uten kunstnere som utfordrer og samler, uten barnekultur, frivillighet og lokale møteplasser, blir ikke mer robust. Det blir tvert imot mer sårbart.

(Saken fortsetter under)

Kulturpolitikk = trygghetspolitikk

Skal vi ta statsministerens trygghetsbegrep på alvor, må kulturpolitikken skrives inn i det. Ikke som pynt, men som et helt avgjørende fundament. Her er noen av kulturspørsmålene Norge faktisk må løfte i 2026:

1. Kulturhus og scener som lokale beredskapsplasser

Kulturhusene våre gjør allerede langt mer enn å vise forestillinger. De er demokratiske møteplasser, informasjonsknutepunkter og rom for fellesskap. I distriktene er kulturhus ofte kommunens viktigste arena for både offentlig debatt og sosialt liv.

Et kulturhus som forvitrer, er ikke bare et tap for kultur — det er et tap for lokalsamfunnets robusthet.

2. Kunstnere som samfunnets frie stemmer

I en tid med økt propaganda, desinformasjon og polarisering, trenger Norge sterke, frie og profesjonelle kunstmiljøer. Kunstnere er ikke “utsmykning”. De er demokratiske indikatorer – de viser oss hvem vi er, og hvem vi kan bli.

Svak finansiering av kunstnerøkonomien er ikke bare et kulturpolitisk problem, men et demokratisk problem.

3. Barn og unge trenger kulturell trygghet

I en ny virkelighet med psykologisk press, algoritmer og økt forskjellsproblematikk trenger barn og unge mer enn skolens læreplan. De trenger kunst, musikk, teater, kulturfag og lokale tilbud som gir uttrykk, fellesskap og identitet.

Det er ingen overdrivelse å si at kultur for barn er en form for forebygging. Ikke kultur som underholdning, men kultur som byggestein for psykisk og sosial helse.

4. Frivilligheten som forsvaret av folkesjelen

Kor, korps, amatørteater, festivaler, lokalhistorie-lag og generasjonsaktiviteter er limet i norske lokalsamfunn. De skaper deltakelse, eierskap og fellesskap — og nettopp dette er trygghet i praksis.

Når frivillige kulturorganisasjoner sliter økonomisk, svekkes en av de mest kostnadseffektive og kraftfulle trygghetsskapende strukturene vi har.

5. Distriktskultur som nasjonal bærekraft

Kultur er ikke en Oslo-fortelling. Den finnes i fjøs som bygges om til scener, i kystsamfunn som arrangerer festivaler, i lokale sangtradisjoner og små produsentmiljøer. En nasjon som vil stå sterkt i usikre tider, trenger levende kultur der folk bor.

Å kutte i distriktskulturen er som å fjerne røttene til et tre man vil skal tåle storm.

Når statsministeren snakker om trygghet – må kulturlivet svare

Støres nyttårstale var en påminnelse om at verden rundt oss er i endring. Men det er også en invitasjon: Hvordan bygger vi et Norge som står stødig i møte med uro?

Svaret kan ikke bare handle om forsvar, politi og beredskap. Det må også handle om:

• historiefortelling
• identitet
• felles referanser
• møteplasser
• mening

Alt dette er kulturens domener. Alt dette er trygghet.

Og i 2026 bør ikke kulturlivet stå bak i køen. Det bør stå fremst — som en helt nødvendig del av infrastrukturen for et trygt samfunn.

---

Hovedbilde: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) holdt nyttårstalen 2026 i det nye Regjeringskvartalet i Oslo. Foto: Fredrik Varfjell / POOL / NTB

(Denne teksten er skrevet med bruk av KI til forbedring av enkelte formuleringer)