Hun er utdannet faglærer i musikk fra Nord universitet (tidligere Universitetet i Nordland), med sang som hovedinstrument. I tillegg har hun fullført Complete Vocal Academy i Danmark og er utdannet musikalartist fra Bårdar Akademiet.

Siden 2015 har hun arbeidet som frilanser, med varierende innslag av musikkundervisning. Nå leder hun koret Kjellerlys, og hun er aktiv i det frie feltet som styremedlem i Salten Friteater og i styringsgruppen til RadArt.

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg øver på å spille bass-ukulele (!) for det skal jeg for første gang spille på turné med konserten “Both sides now” for Den kulturelle Spaserstokken i Oslo kommune i april (og til Salten i november), i tillegg skal jeg synge da. Mine partners in crime på turneen er Charlotte Wergeland og Aksel Bakke.

Terje Berg og jeg har begynt et nytt samarbeid like før jul, og nå har vi søkt støtte til en turné i sommer, neste steg er å spikre datoer.

Det er en del rapporteringer på plakaten nå, for gjennomførte prosjekt. Og avventing på svar på søknader som er sendt inn i januar og tidlig februar. Ting jeg har i hodet nå er prosjekt med Salten Friteater – barneforestillingen “Rødt lys” som jeg, Charlotte Wergeland og Christo Stagness skal skape for musikkfestuka, og visningsforumet PROSESS og Hjerneteppe-forestillinger.

Jeg har et eget prosjekt jeg har starta på, som jeg ikke skal si så mye om enda, men det er spennende!

Hvilken kulturopplevelse har påvirket deg aller mest, og hvorfor?

Mamma tok meg med på teater mye som liten, jeg tror min fascinasjon for scenekunst starta der. Når jeg ser tantebarnet mitt være på teater, ser hvor stort det er i hennes øyne, hvordan hun lever seg inn, så speiler jeg meg i det. Det er noe ubeskrivelig ved det, så det føles viktig i min kultur-oppdragelse at jeg fikk slike opplevelser som barn. 

Et minne som dukker opp er en konsert med Maria João og Jan Gunnar Hoff i store sal i Bodø kulturhus, jeg gikk på musikklinja da. Og den måten hun brukte stemmen sin på, så fritt, vilt, tilstede og emosjonelt. Det gjorde stort inntrykk, det var inspirerende. Det som resonnerte i meg etterpå var “jeg vil også være så fri, tørre så mye”. 

“Fuck my life” gjorde stort inntrykk. Det var en dokumentarisk teateroppsetning på Det norske teater, der ungdom fortalte rått og ærlig om sine liv. Det jeg satt igjen med etterpå var “kan man gjøre det på den måten?”, “går det an”, “er det lov”. Det opplevdes sterkt, nært, modig.

Men det som har påvirket meg mest er vel forestillinger der musikk, teater og bevegelse går hånd i hånd, og har alltid vært trekt mot det. Det er ikke én opplevelse, men mange små som har påvirket meg mest.  Musikken treffer hjertet, ordene hjernen og bevegelsen trigger speilnevronene og oppleves i kroppen, det er den mest hel-oppslukende opplevelsen jeg kan ha. 

Hvilken kommende kulturopplevelse vil du anbefale, og hvorfor?

Jeg er nysgjerrig på Pubkor med Soetkin Baptist 25.februar på Kom Heim, jeg syns det ser artig ut! Det er så deilig å synge med andre. Og deilig å komme til dekka bord – du dukker opp og lærer der og da.

Aprops Soetkin så skal hun ha konsert 17.april på Sinus der hun tolker Jeff Buckleys album “Grace”, det har jeg sååå lyst å høre! Men… jeg er i Oslo da  dessverre. Men det anbefales! Soetkin har en sterk tilstedeværeslse på scenen, formidlingen, stemmen hennes, hun skaper alltid magi. 

Emil Karlsen spiller på Sinus 30.april, det anbefales! Han spiller med en livsgnist, og får en følelse av sterk integritet i ham som menneske og i musikken. 

Så gleder jeg meg til å se filmen Heroinbyen i Store Sal (Stormen konserthus) i juni med live musikk av Arktisk filharmoni. Det er så mange liv, familier som var og fortsatt er berørt av opiumvalmuene som kom med togene til Bodø på 90-tallet. Så det føles ut om en bit av oss, av vår Bodø-historie som skal fortelles. Jeg heier også veldig på Akt produksjon som består av Chris Slettvoll og Sondre K. Jensen, som har dratt dette prosjektet i land. 

Hvis du kunne endre noe i norsk kulturliv, hva ville det vært, og hvorfor?

Hm… Hvis jeg skulle endret noe i norsk kulturliv, hva skulle det vært… Jeg skulle ønske måten man søkte støtte på var annerledes. Jeg vet ikke helt hvordan det skulle sett ut, kanskje ved å sende video, lyd, eller formidlet det på en annen måte enn en søknadstekst. 

Jeg driver på med kunst og kultur ut fra hjertet, fra kroppen, men jeg opplever at utlysninger ber om hva vi tenker. Søknader fordrer at man skal vite på forhånd hva man skal gjøre, til en viss grad, og det jeg liker best med å skape – er å ikke vite. At jeg ikke vet hvor jeg skal eller hva som skal skje, at magien oppstår i leken, i det uplanlagte. Jeg har lyst å gjøre, føle, ikke tenke. For min del kommer tenkingen sist, ikke først. Og en søknad ber om tenking først, om å sette ord på visjon, lage planer osv. Og noen er veldig god på det, på visjon og planer, men jeg jobber ikke best sånn.

Det var det første jeg kom på, sikkert fordi jeg har skrevet en del søknader nå på nyåret. Jeg er også takknemlig for alle støtteordningene som fins, det skal sies. 

Du blir bedt om å framsnakke noen. Hvem og hvorfor?

Jeg vil framsnakke Jan Ivar Bårtvedt! Han holder på med et personlig, modig og inspirerende prosjekt, et one-man-show. Jeg har fått lov å være vitne til en del av prosessene som har ført til denne forestillingen. Han har vært modig med seg selv i sitt liv og han omformer sine opplevelser til denne forestillingen. Han har måtte være ærlig med seg selv og de rundt, og det syns jeg er inspirerende, modig, tøft og vakkert gjort. Jeg heier så veldig på han og det prosjektet. Og føler meg heldig som får lov å være vitne, jeg er stolt av han!