Mai ble til juni veldig fort i år. Jeg hadde egentlig tenkt å klare et innlegg til i mai, men nå er vi nå her, første uka i juni.

Denne gangen tenkte jeg å avsløre min store drøm her i livet. Og det er å få skrive filmmusikk. Det er imidlertid lite som tyder på at det blir noe av, men hvem vet? Det må være lov å drømme. Jeg innbiller meg at jeg skulle klart det, men det er jo heller slett ikke sikkert.

Uansett så fikk jeg lyst til å skrive litt om film, og selvfølgelig, litt om filmmusikk. 

Det er jo å slå inn vidåpne dører å begynne å gå inn på hvor sentral musikken er i livene våre. Men kan nå bare nevne noe kjapt: Store livshendelser, hva hadde de vært uten? Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Høytider: Jul og påske. Andre merkedager: 17. mai uten korpsmusikk? Noe så trist. 

Den første gangen jeg så «Jaws» (Steven Spielberg, 1975) holdt jeg på å drite i buksa.

Tore Johansen

Alt det som musikken er, og kan være, er det naturligvis skrevet tjukke bøker om. Jeg skal ikke begi meg ut på noe forsøk på å hamle opp med det. Men det er i alle fall et område til som ikke klarer seg uten musikk, som oftest, nemlig film. Før filmene fikk tale, hadde man musikk. Filmmusikken har sin egen historie og utvikling, men hvordan den enn har vært utført, så har den vært der for å forsterke handlingen og de store og små følelsene. I en veldig kjent film fra 70-tallet ble musikken, i utgangspunktet ufrivillig, en egen karakter. En karakter som spilte en avgjørende rolle for filmens popularitet. Og jeg kom på denne filmen her om dagen fordi det teknisk sett er sommer nå. Og dette ble en av de virkelig første «sommerfilmene» – selv om de fleste vegret seg for å bade. 

Den første gangen jeg så «Jaws» (Steven Spielberg, 1975) holdt jeg på å drite i buksa. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men trolig under konfirmasjonsalder. Når ungene mine kommer dit, er det ikke sikkert de hever et øyenbryn. Og, igjen: Jeg har jo vokst opp i «moderne» tid, men det var ingen dataspill, ingen mobiltelefon, lite skummelt barne-tv. Så filmen var et realt sjokk. 

I nyutgivelser av gamle filmer er det som regel med ekstramateriale, med dokumentarer om innspillingen, eller, i det minste, intervjuer med de medvirkende. Og musikalsk sett, så forbindes jo denne filmen med dette «to-tone-temaet» til komponisten John Williams. Først spilles en tone sakte. Så en til. Så kommer det en tone i tillegg, et halvt tonetrinn over. Og så gjentas tonene hurtigere og hurtigere. Dette er haien. Og, det skal sies: Disse tonene er bare en liten del av temaet, musikken er uhyre mer kompleks enn som så. Men det som jeg synes er mest fascinerende, er faktisk hvordan musikken berget filmskaperen ut av en stor knipe. 

Steven Spielberg fikk laget en mekanisk hai til filmen. Problemet var at den virket bare unntaksvis. I en film om en skremmende hai, er det nesten utrolig hvor lite vi faktisk ser til den. Og det er fraværet av haien som gjør det hele så spennende. Det er musikken som markerer at den er i nærheten. I jakten på haien, fyrer Robert Shaw av en harpun med et par gule tønner, som fester seg på udyret. Når den gule tønna dupper i overflaten, er haien der. Musikken også. Og nå kommer jeg til å fyre av en «spoiler,» men filmen kom tross alt for 50 år siden, så det må ansees som foreldet. 

Men, som nevnt: Musikken forteller oss at haien er i nærheten. Og intensiteten i musikken markerer om den er fjern eller nær. Men så gjør Spielberg/Williams et genialt grep: Den første gangen haien glefser ordentlig til over vannskorpa, er det ikke noe musikk i det hele tatt. Gjennom hele filmen har altså musikken vært en skummel stemningsskaper. Men første gang utysket virkelig viser seg, er det helt stille. Da skvatt jeg i stolen. Et uforutsett trekk. En historie, en låt, en film, har alle en begynnelse og en slutt. Også må det skje noe i midten, kanskje et vendepunkt eller til og med en stor overraskelse. Og i «Jaws» bidrar musikken stort. Først og fremst ved å få oss til å skjønne at den skumle er nær. 

Steven Spielberg setter på mange måter opp en kontrakt med seeren. Når haien ikke er synlig, verken med finne eller noen ting, så er det musikken som forteller oss om den er der. Da filmen kom på kino første gang, var det vel ingen som kunne vite at den svindyre lekehaien han fikk bygget nesten aldri virket som den skulle. Men for å få oss til å lette i stolen, og sjekke blodtrykket, så bryter han denne kontrakten. Haien kommer (!) uten at vi er forberedt, og det er en genial manøver. Jeg føler meg ganske sikker på at filmen ikke hadde blitt så skummel hvis den mekaniske haien fungerte som den skulle. Med en så dyr og stor hai hadde man sikkert latt seg friste til å smøre den tjukt utover lerretet. Spielberg mistet den muligheten, men tok det igjen med kreativitet og dedikasjon. Med god hjelp av sin kanskje beste venn, John Williams.

Apropos John Williams, så er det en film til jeg vil nevne, der musikken også spiller en rolle utover å «bare» være filmmusikk. Og det er fantastiske «JFK» (Oliver Stone, 1991). Det første som kan nevnes, er at filmmusikken ble til på en litt uvanlig måte. Jeg husker ikke helt bakgrunnen for at det ble som det ble, men jeg tror det var tidsskjemaet til John Williams som egentlig ikke tillot at han tok på seg den filmen. Men Oliver Stone ville så gjerne. Løsningen ble at Williams besøkte filmsettet i noen dager. Så forklarte Oliver Stone hele opplegget med filmen, og deretter dro John Williams hjem og skrev en slags suite, med noen kruttsterke tema, som ble brukt bitvis der det passet, gjennom filmen.

Men nå kommer jeg til poenget med musikkens rolle i denne filmen, og (NB!) her kommer en «spoiler» til, for den som eventuelt ikke har sett den. Jeg anser egentlig det og som foreldet, da det er godt over 30 år siden filmen kom. 

Men hva er Oliver Stone sin tese om drapet på John F. Kennedy? Jo, det er at det var en statlig/militær sammensvergelse og konspirasjon for å fjerne Kennedy. Og gjennom hele introduksjonen i starten, før John Williams sine temaer flommer ut, består hele filmmusikken av trommer. Varianter av trommemarsjer, som har en helt soleklar «militær» henvisning. Jeg tenkte ikke på det da jeg så «JFK» for første gang. Men kanskje Oliver Stone faktisk egentlig «avslører» tesen sin, på en musikalsk måte, i løpet av de aller første minuttene av den over tre timer lange filmen? Et veldig fascinerende grep!

Mitt vakreste år med videreutdanning, hadde jeg i Lillehammer i 2015-2016. Da studerte jeg filmmusikk-komposisjon. Antakeligvis den bratteste læringskurven jeg har hatt noensinne. I løpet av et studieår startet det i det små med billig lydkort og kjipe lyder, før det endte med pauker og basuner med Kringkastingsorkestret og Trondheim Symfoniorkester. Og en av eksamensfilmene fra filmskolen, «Generation Mars,» høstet priser rundt om i verden, blant annet for musikken, som ble lagd av mine 5 medstudenter, og meg da. Så noen sekunder orkestermusikk finnes på det store lerretet. Og det er bare så kult.

Og når jeg er inne på sommer, film og Lillehammer: Vi hadde en gjesteforeleser fra Sverige, Magnus Strömberg. Fantastisk fyr og flott komponist. Til den aller første timen vi hadde med han, hadde han med et eksempel på hvor stor påvirkning musikk har i film. Rett og slett en kort video fra fjæresteinene. Sommer, sol, nesten ingen vind, vann som slår forsiktig over steinene. Først viste han videoen uten lyd. Så spilte han den av med trekkspillmusikk. Og så spilte han av den samme med temaet fra «Jaws». Utrolig kraftfullt!

Jeg sier ikke god sommer riktig enda, for jeg tenkte å finne på noe mer innen sankthans. Imens lever drømmen.