Sommeren 1985 var det premiere på sagaspillet «Hagbard og Signe» på Vollmoen i Steigen, i Nordland. På Engeløya. Stykket ble skrevet av Bjørn Stemland, med musikk av bergenseren Helge Aafløy.

I helga som var feiret vi sagaspillet sitt 40-årsjubileum. Jeg sier vi, for jeg har vært tungt involvert siden 2003. 

Avisa Nordland skrev ingen anmeldelse av jubileumsforestillingen, så da kan jo jeg omså bare skrive noe. Du finner knapt noen mer inhabil enn meg, men det får stå sin prøve. Jeg ser ytringer på sosiale medier om at AN bare bryr seg om Opptur og Glimt, og kanskje Parken. At de ikke legger en ørliten innsats i dekningen av en 40-årig kulturbegivenhet, på bygda, med alt av ringvirkninger det medfører, er selvsagt helt ute. Så la meg forlenge dette litt. Jeg tror jeg skriver litt om mer enn bare jubileumsforestillingen. Og kanskje skal jeg bruke noen sammenligninger med Glimt, sånn at de aller fleste kan skjønne hva vi snakker om. 

Spel har forresten vært litt oppe i media i det siste, i alle fall i de såkalt «sosiale». Spelet om «Olav den heilage» på Stiklestad fikk Ørjan Greiff Johnsen til å begå årets største fjottkommentar på trykk. Humoristisk og satirisk, angivelig, det skal han ha. Jeg humret til tider godt. Men han hadde nok bare glemt at skikkelig god satire sparker oppover, den tramper ikke nedover. «Har det en annen hensikt enn å forsøke å holde liv i lokalt kulturliv? Distriktsoverføringene er jo såpass gode at man skulle tro bygdene klarte seg greit uten disse spelene?» Resten av verket ligger ute, åpnet, for den som orker å lete. 

Jeg er redd slaget om kulturjournalistikken er ganske så tapt. Og det er jo en tragedie i seg selv.  

Tore Johansen

Men, tilbake til Steigen. En av de absolutt vakreste plasser på jord.

«Hagbard og Signe» er originalt en slags «Romeo og Julie-historie,» der det ender akkurat like tragisk. Ulovlig kjærlighet gjør at Hagbard må dø, og Signe velger da å følge han, sånn at de kan gå sammen over Gjallarbrua og inn i Helheimen. Faren til Signe, Kong Sigar, har lovet henne bort til Prins Burislav av Holmgard. Hagbard blir vist bort fra tinget, men kommer tilbake, sånn som Tor gjorde – i kvinneklær. Etter å ha blitt avslørt må han dø, og kjæresten tar da den aller største konsekvens. 

«Hagbard og Signe» er et vandresagn, og det finnes flere steder i Norge og Skandinavia som mer eller mindre gjør «hevd» på historien. Men Steigen har noen stedsnavn som er knyttet til sagnet: Sigarshaugen, Signelill-salen og Hagbardholmen. Så kanskje… Hvem vet? 

Sagaspillet ble fremført i tilnærmet samme form fra 1985, til og med 2009. Alle de ulike regissørene har satt sitt stempel på manuset og vektlagt forskjellige ting. Den poetiske kjærligheten har vært i fokus, Kong Sigar har vært særlig i fokus, siden han gjennomgår en stor forandring gjennom stykket, selv om det blir for seint. Det samiske aspektet har vært vektlagt, og i det hele tatt. Hagbard har i noen versjoner også overlevd, noe som gjør hans tragedie stor.

Da endringene i manus ble flere og større, ble det også behov for ny musikk. I 2011 begynte jeg å skrive noen små stykker til enkelte scener, og i 2017 skrev jeg flunkende ny musikk til hele Bjørn Stemland sitt manus. I 2021 og 2023 ble en helt ny versjon av Sagaspillet fremført, da med manuset «Signe og Hagbard» av Ragnar Olsen. Jeg skrev musikk til dette manuset og. 

Til årets jubileum var det et ønske om å gå tilbake til det opprinnelige manuset, med den opprinnelige musikken i fokus. Og det ble en svært hyggelig seanse. Men det ble også store manusendringer, særlig i begynnelsen og slutten stykket, hvor min egen musikk ble brukt. Og hvordan årets endelikt endelig ble, tenkte jeg faktisk ikke å røpe. Man måtte vært der for å kunne forstå, som en klok mann sa en gang.  

Jeg tror jeg vil spole litt tilbake til Avisa Nordland igjen. For i 2007 skjedde det noe som i sagaspill-historien var spektakulært. I rollen som Kong Sigar, kom ingen ringere enn Nils Ole Oftebro. Da holdt Avisa Nordland på å gå av hengslene. Det var historier fra Engeløya omtrent hver eneste dag. De fotfulgte Oftebro på fisketur og på butikktur etter stengetid, og visstnok lurte han seriøst på å kjøpe seg hytte i Steigen. Stedet gjør inntrykk! Og på premieren var det rundtom 1800 publikummere. Helt i randsonen av hva det naturlige gressamfiet tåler. Oftebro var tilbake i 2009, da også sammen med kona, Anette Hoff, som spilte Ulvhild, kong Sigar sin søster. Og siden den gangen har sagaspillet som regel hatt et innslag av veldig profesjonelle aktører, og tillegg til de utrolig profesjonelle amatørene. Og de er bare «amatører» fordi at de ikke lever av det til vanlig. Mange av dem har vært med i titalls år. De er meget rutinerte. 

Og hva er det med disse profesjonelle «kjendisene»? Trenger vi dem, egentlig? Jeg mener ja. En bivirkning er at det som regel vises på billettsalget. Men funksjonen er lik som i musikkens verden. Skal du bli god, må du spille med folk som er bedre enn deg selv. Enkelt fortalt. Bare å få henge rundt mennesker som har holdt på lenge med det de er god på, er en gave. Du spiller (eller fremfører) på en måte du ikke trodde du kunne. Det er noen kunstneriske synergier som smitter over. Det kan være stemmebruk, gester, mimikk, hva som helst. Gjerne små ting, men det har likevel en effekt. 

Også tar vi med litt fotball. Selv om jeg har jobben som musikalsk leder og dirigent for forestillingene, så er det Soetkin Baptist som har øvd inn koret og solistene. Hun er Patrik Berg. Så god er hun, faktisk. Og i år, i rollen som Ulvhild, hadde vi Charlotte Frogner. Hun er Kasper Høgh. Regien var ved Kristian Winther. Han er Kjetil Knutsen. Ja, men… Er han virkelig like god som Kjetil Knutsen til å få gode folk til å jobbe sammen mot et godt resultat? Ja, det mener jeg at han er. Winther leverte også en variant av den opprinnelige «Sigar og kvinnene-scenen» mot slutten av stykket, som jeg tror må være en av de bedre i historien. I denne scenen hjelper Ulvhild og dronning Ålov Sigar til å forstå at han er i ferd med å gjøre en stor feil. Og sjelden har vel Kong Sigar sine kvaler blitt bedre demonstrert, enn gjennom Svein Aasjord sin forpinte tolkning. 

Stykket har også sine komiske avbrekk, i alt det tragiske. Narren Trym var med i år, og mine favoritter er, som alltid, de idiotiske og lettlurte vaktene, Kolbjørn og Geir. De var helt nydelige. 

Etter siste forestilling vekslet jeg noen få ord med komponisten Trond Kverno, som hadde tatt turen fra Bodø for å få med seg forestillingen. De som ikke vet hvem han er, kan bare begynne å google. Men for å igjen ta fotballmetaforen: Han er Pelé. Og han syntes det var en flott forestilling. 

Alt dette får de til i Steigen. På dugnad. Wikipedia i kveld (mandag) melder et befolkningstall i Steigen på 2662. På scenen, denne gangen, var det ca 130, hvorav 40 unger. Ca 80 mennesker bak scenen. Det meldte seg så mange lokale statister og unger at de måtte vurdere å sette tak. Men vet dere hva de gjør i Steigen i stedet? De syr flere kostymer. Det er helt vilt, og langt forbi rørende. 

Hvis en like stor andel folk i Oslo kommune, f.eks., skulle engasjere seg i «Maridalspelet,» hadde det blitt trangt inni Maridalen, som ikke ligger langt fra her jeg bor. Da hadde over 70000 mennesker holdt på. Det er jo på ingen måte en «gyldig» sammenligning, av mange grunner, men jeg synes det er et artig bilde likevel. 

Jeg dirigerte, som sagt, mitt første spel i 2003. Og har fortsatt med det frem til nå, med unntak av 2015. Med andre ord så har jeg snart en 23-årig lenke til dette spelet. Gjennom disse årene har fine folk kommet inn i livet, og like fine folk har dessverre gått ut av livet. Det gjør inntrykk at et lokalt spel på denne måten også representerer hele livshjulet. Jeg tror ikke det finnes noen god målestokk for verdien av å holde noe sånt som det her i gang. 

Derfor må det bevilges mer politiske penger til den her slags, og ikke mindre. Og derfor må den avisen som faktisk representerer Nordland, faktisk skrive mer, og mer vettugt om det. Men jeg er redd slaget om kulturjournalistikken er ganske så tapt. Og det er jo en tragedie i seg selv.  

De skiftende styrene, forfatteren Bjørn Stemland og produksjonsapparatene som har eksistert siden 1985, har en ting til felles: De har vært åpne. De har våget. De har modernisert seg. Derfor må alle, inkludert meg, leve i spenning til 2027 for å se hva som skjer videre. 

Men som Ulvhild sier til Hagbard: «Den som tenker djervt, bærer halve seieren i seg».

---

Hovedbilde: Aktørene ved årets utgave av Steigen Sagaspill