Vi bør slutte med å snakke ned norsk musikk og dens historie!

Vi opplever at kunst og kultur har trange, nærmest umulige kår i Norge i disse dager.

Hvorfor er det slik i et rikt land som på papiret ønsker å være en viktig kulturnasjon?

Dagens politiske klima og kommende valgkampen handler bare om penger. Penger og penger og en og annen bombe. Politiske ord om hva vi, som hele mennesker, skal bruke vår fantasi og kreativitet på, er helt fraværende. Kunst og kultur «holdes på en armlengdes avstand» for å unngå å blottlegge en kollektiv politisk kunnskapsløshet.

Da snakkes vår historie heller ned:

«Opera og ballett har ikke like lange tradisjoner i Norge som i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. I våre naboland Sverige og Danmark ble det grunnlagt nasjonaloperaer allerede på 1700-tallet, på kongelig initiativ og innenfor rammene av en sterk hoffkultur». (Sitat fra «Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett»)

Dette er, etter min mening, å snakke kunst og kultur ned. Dessuten er det tullpreik! Helt uten belegg i historisk fakta. Vi fikk også våre første institusjoner på 1700 tallet, men det var ikke på kongelig initiativ.

For å være presis så kom de kongelige teatrene i våre naboland på 1770 tallet og vår første institusjon, «Det Dramatiske Selskap», ble stiftet i 1790. Det var Christianias rikeste menn som sto for bragden. De tilhørte vår form for adel, tømmeradelen, og kalt tømmerbaronene. Det var de som hadde blitt rike på tømmer. Dette var personer som var godt kjent med kunsten og kulturen der ute i verden, så de brakte den med seg hjem til Norge. Det var Peder Anker og James Collett. Under de kommende årene ble det opprettet «Det Dramatiske Selskap» i mange av våre største byer.

Et syngespill av Fasting, «Pans fest», fikk imidlertid sin urpremiere i Bergen tirsdag den 29. januar i 1770. Norges første?

«Etter at Norge ble en selvstendig nasjon, ble det reist en rekke nasjonale institusjoner, også innenfor teater og musikk, men Den Norske Opera startet ikke opp sin virksomhet før i 1958». (Igjen sitat fra «Nasjonal plan..)

En rekke nasjonale institusjoner innenfor teater og musikk? Etter 1905? Hvilke?

Og Den Norske Opera startet ikke opp sin virksomhet før i 1958? Det var jo da statsfinansieringen endelig kom på plass.

Stat og kommune bevilget jo ikke penger av betydning til større kulturelle formål før på 1930-tallet. Og da var det «Det norske teater» som ble begunstiget først.

Men fortsatt ingen ting til Opera og Ballett.

Takket være brødrene Brunvolls «Norsk Operaselskap» (1951-1958) og et amerikansk gjestespill med «Porgy and Bess» (1956) som hele Stortinget var å så, kom politikerne på bedre tanker og bevilget midler til «Den Norske Opera».

Helt siden 1880-tallets «Tivoli Opera» har operaentusiaster i Norge drømt om et eget operahus. «Tivoli Opera» var vår første institusjon for bare opera og ballett. Den andre var «Opera Comique» (1918-1921). Begge disse institusjonene klarte seg i underkant av 3 år helt uten kommunal og statelig støtte og uten politisk vilje til finansiering.

Da er det godt å ha unnskyldningen «vi er som kjent en ung kulturnasjon» og ty til. Dette er sammen med «holde en armlengdes avstand», to populære fraser fra politisk hold. De bør slutte med slike uttalelser, for de viser bare at politikernes egne kunnskaper om de historiske fakta om kunst og kultur, ligger på et lavmål.

I Norge var det under hele 1800-tallet en omfattende kulturaktivitet uten at datidens politikere belønnet dette med midler, mens nåtidens politikere holder de historiske fakta «på en armlengdes avstand».

Terje Boye Hansen

I Norge var det under hele 1800-tallet en omfattende kulturaktivitet uten at datidens politikere belønnet dette med midler mens nåtidens politikere holder de historiske fakta «på en armlengdes avstand».

Før århundreskiftet 1900 ble det satt opp over 800 opera- og operetteproduksjoner i Norge. Og hver og en av dem ble spilt flere ganger. De fleste var i Christiania (Kristiania). Men også i Bergen og Trondheim. Periodevis også i Kristiansand, Halden og flere andre steder.

Joda, i forhold til det sentrale Europa ligger vi «som kjent» etter som kulturnasjon. Det finnes land der ute som har dyrket kunst og kultur mens vi enda var vikinger.

Når det gjelder «tradisjoner for opera og ballett» ligger altså våre to naboland bare ca. 20-50 år foran oss i løypa. Men hvis det handler om å ha et eget operahus, så ligger vi 250 år etter.

Påstanden om at «Norge ikke har så lange og sterke tradisjoner for opera og ballett som andre land det er naturlig å sammenligne oss med» holder altså ikke.

Og virksomheten i Norge har vært minst like stor og variert som i våre naboland. Helt uten Kongelig eller statlige garantier. Det sier noe om publikumsinteressen.

Hva med Tyskland, spør sikkert mange. Tyskland var ingen nasjon, bare en rekke småstater styrt av hertuger, baroner, keisere, konger eller hva de kunne kalles. Konkurransen mellom disse statene om hvilken av dem som hadde det beste og fineste kunsten forklarer alle teatrene, operahusene og borgene som etter hvert fantes i det i 1871 samlede Tyskland.

I en periode på midten av 1800-tallet var det bare det fragmenterte Tyskland som spilte flere operaforestillinger i forhold til folketallet enn Norge. Vi var faktisk nr. 2 i Europa.

Noen har kanskje også hørt følgende:

«Vi trenger både nye verk og nye produksjoner innen ballett og opera i landet vårt. Og det blir en viktig utfordring i tiden fremover at vi følger med på hva som skjer utenfor landets grenser, slik at vi får nødvendige internasjonale impulser – som vi også trenger». (Sitat fra kulturministerens åpningstale under operakonferansen i Haugesund i 2000) notat 41

Helt riktig! Spesialt i dag trenger vi det. Men tidligere var det jo akkurat slik det var. DNOs repertoar på 60 og 70-tallet forteller det. Bohuslav Martinus «Komedien på broen» i 1959 og Gian-Carlos «Amelia på ball» i 1962 på operasiden og Jaques Iberts «Lek i gaten i 1964 og Hilding Rosenbergs «Eden» i 1963 på ballettside.

Og på 1800-tallet kom det nye operaer til Norge bare kort tid etter urpremieren i hjemlandet, gjerne via København.

For eksempel Daniel Auberts opera «Fra Diavolo» som ble urfremført i Paris i 1830 kom til Christiania via København og ble spilt på «Christiania Offentlige Theater» den 5. mai i 1934. Den gikk 6 ganger.

Hvor kommer så alle disse nevnte postulatene fra? Det virker som om de er konstruert som selvforsvar for å slippe å ta ansvar og for å kamuflere uvitenheten.

---

Hovedbilde: Kristiansands første teaterbygning. «På dette utsnittet av Appels prospekt av vesterhavnen fra begynnelsen av 1800-tallet ser vi et stort, hvitt hus med ark omtrent midt i bildet. Det lå på hjørnet av Vestre Strandgate og Kongensgate. Det tilhørte generalskipsmåler Peder Olrog. Bak det store trehuset kan en skimte et gult hus med rødt tak som en antar kan ha vært byens aller første teaterbygning.» Foto via Vest-Agder museet