Stortingsvalget i september 2025 har gitt Norge et politisk landskap som kan få store følger for kulturlivet. Arbeiderpartiet fortsetter å styre landet, men denne gangen med et langt mer fragmentert grunnlag. Avhengigheten av støtte fra SV, MDG, Rødt og Senterpartiet betyr at kulturpolitikken i årene fremover ikke vil bli formet av ett parti alene, men av et lappeteppe av interesser, krav og kompromisser.

For kulturlivet er dette på mange måter et tveegget sverd. På den ene siden åpner det for en bredere kulturpolitikk, der både kunstnerøkonomi, grønn omstilling og distriktshensyn kan få plass. På den andre siden kan den samme fragmenteringen føre til uforutsigbarhet, ettersom partiene drar i ulike retninger.

SV og Rødt har markert seg tydelig med krav om bedre lønn og arbeidsvilkår for kunstnere. Dersom de får gjennomslag, kan vi stå foran et viktig skifte der kulturarbeidere i større grad blir verdsatt for sitt arbeid, ikke bare som «ideelle ildsjeler», men som profesjonelle yrkesutøvere. Dette er et nødvendig og lenge etterspurt løft. Samtidig vet vi at Ap og Sp ofte inntar en mer nøktern rolle i budsjettforhandlinger. Det er derfor langt fra sikkert at kunstnernes krav om rettferdig honorering blir fullt ut realisert.

MDG og SV peker i tillegg på at kulturen må bli en del av det grønne skiftet. Dette kan åpne for nye tilskuddsordninger og prosjekter som setter bærekraft i sentrum – fra miljøvennlige festivaler til kunstprosjekter som tematiserer klima. Men faren er at dette først og fremst blir symbolpolitikk, dersom ikke kulturen samtidig får de økonomiske musklene til å gjennomføre en reell omstilling.

Senterpartiets svekkede posisjon er et annet varseltegn. Partiet har vært en garantist for distriktskulturen, og med redusert gjennomslag kan mindre sentrale områder miste noe av sin beskyttelse. Dersom kulturmidlene i større grad kanaliseres til byene, vil avstanden mellom sentrum og periferi øke ytterligere – med det resultat at kulturtilbudet i distriktene blir mer sårbart.

Valget 2025 etterlater oss dermed i en situasjon der kulturlivet både kan håpe og frykte. Håpe på at flere partier trekker i samme retning for å styrke kunstnernes kår, utvide det grønne perspektivet og gi rom for bred deltakelse. Frykte at resultatet blir den klassiske norske kompromisslinjen, der ingen taper alt – men heller ingen vinner stort.

Konklusjon: Kulturen må få en tydelig prioritet

Regjeringen står nå overfor et avgjørende valg: Skal kulturpolitikken være en arena for ambisiøse visjoner, eller reduseres til smålige hestehandler? Dersom kulturen fortsatt behandles som et «kjekt å ha»-område, blir de store mulighetene valget åpner for, raskt undergravd.

Det som trengs, er en modig satsing på tre fronter:

1. Kunstnerøkonomi – rettferdig honorering og forutsigbare arbeidsvilkår må endelig på plass.

2. Bærekraft – ikke som pynt, men som integrert del av kulturfeltets utvikling.

3. Distriktskultur – et levende kulturliv i hele landet er ikke bare en distriktspolitisk luksus, men en demokratisk nødvendighet.

Hvis regjeringen våger å prioritere tydelig og langsiktig, kan norsk kulturliv få et løft som vil merkes i tiår fremover. Hvis den nøyer seg med kompromisser, risikerer vi en kulturpolitikk som fremstår som trygg – men som i realiteten er stillestående.

Kort sagt: Kulturen tåler ikke flere år med «business as usual». Valget 2025 ga regjeringen et bredt handlingsrom. Nå gjelder det å bruke det – før vinduet for reelle endringer lukkes.

---

Hovedbilde: Jonas Gahr Støre taler under Arbeiderpartiets valgvake på Folkets Hus. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB