Mads er fra Trondheim, men har bodd på Østlandet siden han begynte å studere musikk. Han studerte ved Barratt Due Musikkinstitutt med sang som hovedinstrument, først musikkpedagogikk og deretter masterstudiet i klassisk utøvende sang. I studietiden var han ansatt i Det Norske Solistkor og i koret på Den Norske Opera som ekstrasanger.
Han operadebuterte som Papageno i Trondheim i 2005 og feirer i år sitt 20-årsjubileum som operasanger. Etter masterstudiet på Barratt Due gikk han masterstudiet i opera ved KHIO og ble ved endt studie solistpraktikant på DNO&B, der han sang i flere produksjoner som solist de påfølgende år. Gjennom årenes løp har han gjestet alle distrikts – og regionsoperahus i Norge, og i 2021 gjorde han sin debut som tenor i Sverige (Rodolfo) og Portugal (Pinkerton) etter å ha lagt om fra baryton til tenor.
I tillegg til å være operasanger er Mads sanglærer ved Nannestad Kulturskole i en 80% stilling, pluss sin virksomhet som freelance sanger på konserter, eventer, begravelser og bryllup. I 2021 var han også med på TV-programmet «The Voice» på TV2, og han har siden da også vært aktiv som utøver av popmusikk. I 2023 ga han ut sin første singel, og i år har han gitt ut syv låter og hadde releasekonsert i Nannestad i mars. Han er gift med Nina Gravrok, som også er operasanger.
Hva jobber du med akkurat nå?
– Akkurat nå har jeg mange jern i ilden. Jeg forbereder en julekonsert som jeg skal ha sammen med Nina Gravrok 13. desember i Nannestad. Jeg arrangerer alt selv, og dette er litt jobb mht promotering, billettsalg, plakater i tillegg til å øve på det som skal synges.
Samtidig studerer jeg Kulturledelse ved NMH (Deltidstudium) og jeg skriver for øyeblikket på en akademisk oppgave som skal leveres 1. desember. I tillegg til dette promoterer jeg min egen musikk i internasjonal presse og sosiale medier, noe som også må beskrives som en tidkrevende jobb. Hittil er jeg veldig fornøyd, musikken min har hittil i år nådd ut til over 40 000 forskjellige lyttere, og har oppnådd over 115 000 streams bare på Spotify. I tillegg har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger på musikken min fra musikkskribenter og bloggere, særlig i Brasil og Mexico.
Håpet mitt er at musikken skal få litt mer oppmerksomhet i norsk musikkpresse, i den grad den finnes i dag. Det er et tøft marked med mange om plassen, men jeg jobber på! Fredag 13. mars 2026 skal jeg ha en ny konsert med fullt band, blåserekke, lysshow og full pakke, så organiseringen til denne er også godt i gang og krever mye aktivitet.
Hvilken kulturopplevelse har påvirket deg aller mest, og hvorfor?
– Det er vanskelig å måtte velge en kulturopplevelse, da det er så mange forskjellige kulturuttrykk som har gitt meg så mye opp gjennom årene. Men jeg må trekke frem konserter jeg har vært på; Michael Jackson i Oslo 1992, Farmers Market i Trondheim 1998, Julius Cæsar på Den Norske Opera i 2005, hele Nibelungringen på Deutcshe Oper i 2008 og Paul McCartney i Oslo 2016. Alle disse konsertene/forestillingene hadde sterk innvirkning på mitt valg om å vie livet mitt til musikk, og alle opplevelsene jeg har hatt fra innsiden av alle konserter og produksjoner jeg har vært med på har også vært med på å forme den jeg er idag som kunstner.
«Ha øynene åpne og støtt opp om det som skjer i nærområdet, uten støtte fra publikum vil det kanskje bli mindre av det eller forsvinne helt.»
Mads Wighus
Hvilken kommende kulturopplevelse vil du anbefale, og hvorfor?
– Min anbefaling er at folk støtter opp om lokale konserter der arrangørene risikerer mye økonomisk for å få i stand gode opplevelser for folk i sitt nærområde, hvor de enn måtte befinne seg. Ha øynene åpne og støtt opp om det som skjer i nærområdet, uten støtte fra publikum vil det kanskje bli mindre av det eller forsvinne helt.
Min erfaring er at jeg sjelden har angret på å dra på en kulturell opplevelse. Det som ofte er vanskeligst er å faktisk dra ut og oppleve ting, og jeg føler jeg ikke får tid til å unne meg kunsterisk påfyll ofte nok. Min anbefaling er derfor og bare å prøve å komme seg ut og ta sjansen på ting. Konserter, opera, teater, billedkunst, alt har stor verdi for sjelen og sinnet. Kulturlivet er under press i disse dager, og det er ikke alltid lett å få i stand gode kulturarrangementer, særlig ute i distriktene. Kulturvarden er et nettsted som henvender seg til hele Norges kulturliv, ikke bare det som skjer på de veletablerte scener i de største byene. Så derfor, støtt opp om distriktene og det lokale kulturtilbudet!
Hvis du kunne endre noe i norsk kulturliv, hva ville det vært, og hvorfor?
Mye av norsk kulturliv er støttet av Staten og dette er en flott del av vår velferdstat. Det er bred politisk enighet om at dette er en god modell, selv om Frp i mange år har vært alene om å kreve store kutt i kultursektoren, men ved forrige stortingsvalg var også Høyre på banen med løfter om store kutt. Valgkampen bar preg av at ingen snakket om kultur, og det er også sannsynlig at løftene om kutt i kulturen ville vært en forhandlingsbrikke i et nytt budsjett som med letthet kunne bli ettergitt for å få gjennom andre saker. Kutt i kultur er ikke populære. For å sette det i perspektiv kan man se flere Frpstyrte kommuner som ikke kutter, men faktisk satser på kultur, i utakt med eget partiprogram.
Når det derimot skjer kutt i kultursektoren, som Høyrestyrte Oslo Kommunes kutt i støtte til Oslo Nye Teater på 37 millioner i 2024, blir det et ramaskrik fra kulturlivet. Folk går i tog, demonstrerer og ytrer sin misnøye, som seg hør og bør. Men når det gjøres tilsvarende kutt i andre deler av samfunnet er det andre måter det reageres på. Om et sykehus blir nedbemannet eller skoler blir lagt ned ser vi et ramaskrik, ja, men det organiserte arbeidslivet står sterkere i disse yrkesgruppene og kan streike for å få sine synspunkter møtt. Det er de vant til, og det fremstår som selvfølgelig at de har noe å kjempe for som er viktig for samfunnet.
«Om det er én ting jeg hadde ønsket meg i norsk kulturliv er det at flere freelanceutøvere kunne organisere seg og tørre å si nei til jobber som har for dårlige økonomiske vilkår.»
Mads Wighus
I kulturlivet er vi stadig nødt til å legitimere og rettferdiggjøre vår eksistens ved å vise til bedre mattekunnskaper, bedre folkehelse etc. Kunstens egenverdi for kunstens skyld virker det som alle kan ha en mening om, og fagfeltet som virker som portvoktere for kvalitet blir ofte kritisert for å være snobbete, elitære og til dels korrupt. Alle har sin smak, og det er ikke plass til alle. Det private næringsliv er også med på å støtte kulturen, og utfra rapporter de siste årene, ser det mer og mer ut som kulturlivet i større grad må tilegne seg midler herfra, da kommunenes økonomi er presset. Jeg ser begge siders poeng og synes det er vanskelig å angripe det. Å forandre norsk kulturliv er ikke noe som kan gjøres i en håndvending, det er et langsiktig arbeid som må til for å sørge for at kulturpolitikken er noe som engasjerer større deler av velgermassen.
I tillegg er de selvstendige næringsdrivende kunstnerne i Norge en veldig sårbar gruppe som ikke har tradisjon for å søke sammen i en gruppe når de er under press. Mindre budsjett hos kulturinstitusjonene kan føre til at arrangører føler seg presset til å tilby lavere honorar enn det som hadde vært naturlig i andre samfunnslag mht lønnsvekst etc. Om det er én ting jeg hadde ønsket meg i norsk kulturliv er det at flere freelanceutøvere kunne organisere seg og tørre å si nei til jobber som har for dårlige økonomiske vilkår. Dette ville kunne gi tydelige signal oppover i det politiske systemet om at kultur koster, akkurat som andre tjenester. Så hvis jeg skal koke det ned til en setning; Solidaritet blant de næringsdrivende i det frie feltet, og større forståelse for at kultur koster fra de som bevilger penger og institusjonene som søker om dem.
Du blir bedt om å framsnakke noen. Hvem og hvorfor?
Det er alltid hyggelig å fremsnakke folk, og jeg kjenner utrolig mange som fortjener å bli fremsnakket. Sett i lys av hva jeg har sagt tidligere synes jeg det kan være passende å framsnakke CREO og forbundslederen Hans Ole Rian. De gjør en meget viktig lobbyvirksomhet for Norges kutlurliv og jeg anbefaler hele feltet til å samle seg for å bli sterke. Jeg er selv tillitsvalgt på min arbeidsplass (Kulturskolen) og har begynt å interessere meg for hva jeg kan gjøre for CREO og hva CREO kan gjøre for meg. Og i siste instans, hva et samlet og sterkt kulturliv kan utrette i det norske samfunnet.
Mads Wighus om sin selfie: – Bildet er tatt på mitt kontor på Kulturskolen i Nannestad hvor jeg har sangtimer med mine 34 elever hver uke, og det er en fin arbeidsplass. Her har jeg CD-samlingen min, et maleri av Puccini, coverart fra min DebutEP Worth while, og oppe til venstre kan man få øye på et bilde av Pavarotti blant andre bilder av sangere som synger «highnotes».
Legg inn en kommentar