Jeg møter Trond Halstein Moe i Mjøstårnet i Brumunddal, der han for tiden gjør rollen som Sharpless i Puccinis Madama Butterfly, årets hovedproduksjon hos RingsakerOperaen. En rolle han sannsynligvis har gjort utallige ganger i løpet av karrieren – han har gjennom årene gjort over 80 forskjellige roller, så det er lenge mellom hver gang Moe rolledebuterer i de mest kjente operaene.

Sang var en naturlig del av barndommen

Hvordan kjennes det å markere 50 år som aktiv operasanger?

Trond Halstein smiler og humrer lett før han svarer.
– Ja, for å si det sånn, så er det vel først du som tar tak i det. Det er jo ikke det at jeg har gått ut så veldig mye med det, men jeg har liksom nevnt det i et par sammenhenger, da. Jeg nevnte det for min datter Ingegjerd Bagøien Moe her om dagen, og da skrev hun noe om det på Facebook, og så ble det vel litt mer blest om det, forteller han og stryker det mørke, kraftige håret bakover.

Trond Halstein Moe ble født i 1954 og vokste opp i en sangsterk og musikalsk familie i Trondheim. Han begynte i Nidarosdomens Guttekor som sjuåring, og med en mor som var sangpedagog ble sang tidlig en naturlig del av livet for både ham og søsknene.

– Mora mi dro oss med på alt mulig rart. Vi sang i radio i Barnetimen, i noe som het Musikkbussen. Jeg sang i en lokal oppsetning av Carmina Burana med Trondheim Symfoniorkester, og der er det barnekor som går sånn; «O, totus floreo, iam amore virginali totus ardeo…». Det husker jeg veldig godt!

Det var moren, sangerinnen Anna Maria Lyngstad Moe, som ble helt avgjørende for sønnens sangvei. Hun debuterte i Hornung og Møllers Koncertsal i København i 1948 og gjentok samme konsert i Universitetets Aula i Oslo året etter. I Trondheim etablerte hun seg som sangpedagog og drev omfattende pedagogisk virksomhet i flere tiår.

– Faren min, Jørgen Moe, var en fantastisk flott sanger han også. Jeg har et opptak av han hvor han synger «Oisis und Osiris». Skikkelig bass, vet du. Mye flottere enn meg, ler Trond Halstein.

På Blussuvoll ungdomsskole på Tyholt deltok han i skolens årlige sangspilloppsetninger. To engasjerte lærere satte opp musikallignende forestillinger med elever fra hele skolen, og Moe ble tidlig en sentral deltaker.

Som sekstenåring sang han hovedrollen i jazzmusikalen Henry, og året etter var han å se i Fjeldeventyret av Waldemar Thrane, i rollen som lensmannen.

– Så sånn sett, selv om dette bare var sånne skoleoppsettinger, så var jeg jo igang en god stund før min ordentlige operadebut.

En overraskende debut i København

I 1975 studerte Trond Halsteins bror, Knut Jørgen, sang i København, og han medvirket i en lokal oppsetting av Mozarts «Figaros bryllup» der nede. Så ble «Figaro» syk og kunne ikke opptre.
– Planen var jo at vi i Trondheim skulle sette opp «Figaros bryllup» året etter, i 1976, forteller Trond Halstein.
– Så da Figaro der nede ikke kunne så sier broren min «ja, men broren min, han kan sikkert ta den rollen», sa han. Og så sa han til meg «Du klarer det, du, ikke sant?». Ja, men ikke på dansk, sa jeg. «Ja, men det kan jeg lære deg.» Trond Halstein ler hjertelig når han forteller om dette.

Så fikk han opplæring i dansk av sin bror, lærte seg rollen og da han kom ned til København var han godt forberedt og sang sin aller første rolle. For femti år siden.

– Det er jo ganske spesielt da. Det er veldig mange som slutter før de blir såpass voksne som jeg er nå. Men så begynte jeg jo tidlig. Jeg var bare 21 år.

Og året etterpå gjorde han samme rollen på Ringve Museum i Trondheim, men på norsk denne gangen. Det var daværende museumsdirektør og tidligere skuespiller Jan Voigt som satte opp forestillingen i 1976.

Hvordan var det å gå over til et profesjonelt nivå?

– Du vet, jeg hadde vel egentlig ikke så mye tro på at jeg skulle kunne leve av dette. Først gikk jeg på universitetet i Trondheim. Ikke med min mor, for det ble for nært, så jeg studerte med mora til Trond Giske, Norunn Illevold Giske. Og hun hadde jo da det lokale operakoret, den tiden Riksoperaen regelmessig kom til Trondheim. Dette var jo før symfoniorkesteret begynte å lage sine egne operaproduksjoner, forteller han.

Da kom Operaen på turné og Giske hadde ansvaret for det lokale operakoret, slik det var vanlig på alle stedene Riksoperaen besøkte rundt om i landet. Og på hvert sted de besøkte var det vanlig at noen av de minste rollene ble tildelt de lokale sangerne i de forskjellige korene.
– Så kom de til Trondheim med Puccinis «Tosca», og da sa Norunn at jeg måtte prøve å gjøre en liten rolle i Tosca, forteller han. Så da lærte han seg rollen som Sciarrone, og ble godtatt til å gjøre den.
– Da var det Yngvar Krogh som var Scarpia, husker jeg, og Else Dehli som sang Tosca. Og jeg lurer på om det ikke var Kåre Bjørkøy som sang Cavaradossi. Så det var jo på en måte min debut for Den Norske Opera, da.

Sangstudent med forbehold

Etter god motivasjon fra Norunn Illevold Giske dro Trond Halstein etterhvert til Oslo, om enn noe motvillig, for å studere på Norges Musikkhøyskole (NMH).
– Moren min støttet meg også, selvsagt, men jeg var jo litt mer skeptisk. Jeg hadde ikke noe sånn rosenrødt bilde av det å være sanger på heltid. Jeg hadde sett litt mer på nært hold, nærmere enn mange andre som ikke har vært så tidlig inne i miljøet, sier han med alvor i stemmen.

Han forteller at han merker at unge folk som tenker å gå den veien ofte ikke skjønner hva som er i den andre enden av et studium, hva det koster og hva som kreves for å kunne ha det som hovedinntekt.

Trond Halstein hadde egentlig lyst til å studere noe helt annet, noe med elektronikk siden det var noe han hadde stor interesse for.
– Men det ble jo sånn at jeg dro til Oslo og prøvesang for NMH. Og så kom jeg jo inn da, vet du. Og da…var det jo vanskelig å si nei, sier han med et lurt smil.

Her skulle han gå i fire år. Han studerte først med Åse Nordmo Løvberg. Da hun ble operasjef og sluttet på NMH, byttet han lærer og fikk Kari Frisell, også hun en stor sopran på Operaen i mange år. Etter ett år mente Frisell at det ikke var helt gunstig for en sopran å jobbe med en baryton og at Trond Halstein heller måtte få seg en mannlig sanglærer. Da ble Thorbjørn Lindhjem hans lærer de neste to årene.
– Da fant jeg virkelig barytonlåten i stemmen min, og etter det var jeg litt sånn «hva gjør jeg nå?».

Av forskjellige tilfeldigheter fikk Trond Halstein Moe seg jobb som produsent og planlegger i Rikskonsertene. Etterhvert fikk han ansvaret for skolekonserter og institusjonskonserter i hele Norge. Han sendte Jørn Hoel på skolekonsertturnéer og pianist Robert Riefling på kveldskonsertturnéer. På et tidspunkt hadde han ansvaret for et skolekonsertbudsjett på 30 millioner kroner. Denne jobben hadde han i fire år, fra 1982 til 1986.

Mens Trond Halstein Moe jobbet på Rikskonsertene var han med i Oslo Sommeropera. Per Boye Hansen stod i spissen for dette, og her satte de opp Brittens «En midtsommernatts drøm» hvor han sang Bottom og Mozarts «Cosi fan tutte» hvor han gjorde rollen som Alfonso. Oslo Sommeropera gjorde sine oppsettinger i Gamle Logen og på Norsk Folkemuseum.

– Før det var det et bittelite operaselskap i Oslo som het Opera Piccola, som også satte opp forestillinger på folkemuseet. Så satte de opp Haydns «Verden på månen» (Il mondo della luna), og da var det Terje Boye Hansen som dirigerte. Dette var første gang jeg traff ham, forteller Trond Halstein vemodig. Trond Halstein Moe og Terje Boye Hansen utviklet et nært og livslangt vennskap. Den kjære vennen og dirigenten gikk nylig bort etter en tids sykdom.

Etter Opera Piccola og Oslo Sommeropera var Trond Halstein også med i Opera Mobile, også det et lite operaselskap i hovedstaden. Her fremførte de Mozarts «Tryllefløyten», også den ute på Norsk Folkemuseum. Da sang Trond Halstein Papageno, og i samme produksjon var også sopranen Ragna Dahlen med.
– Og så sa hun det at «Du, jeg har meldt meg på den store internasjonale operakonkurransen, Belvedere-konkurransen, jeg. Skal ikke du også gjøre det?» Nei, sa jeg, jeg skal vel ikke det. Jeg tror ikke jeg har noe der å gjøre. «Du må bare bli med!», sa hun sånn rett ut. Så da tenkte jeg at jeg kunne jo bare sende inn en søknad, smiler han lurt.

– Og så måtte jeg velge ut repertoar, da.

Nå er vi i 1986. Trond Halstein hadde i mellomtiden vært i Trondheim og sunget Sharpless i «Madama Butterfly» i en produksjon på Trondheim Opera, hvor den norsk-britiske Alistair Powell var «operasjef». Den kjente operasangeren Anne Brown var forestillingens regissør, og henne ble Trond Halstein godt kjent med.
– Så jeg begynte å ta timer med henne, da, og vi ble gode venner. I den forbindelse nevnte jeg Belvedere-konkurransen og hun mente at ja, dit måtte jeg dra. Og så jobbet jeg repertoar sammen med henne.

Året etter dro Trond Halstein til Wien, og der vant han førsteprisen foran en enstemmig jury på 30 stykker. Det er tydelig å høre at Trond Halstein er Anne Brown takknemlig for at dette skjedde.
– Ja, altså hun lærte meg noen ting der. Plutselig begynte det å bli et ordentlig format på sangen, på en måte. Jeg lærte å styrke vokalmuskulaturen. Det var liksom styrketrening for stemmen, og det hadde ganske stor effekt.

Over 80 fremførte roller i inn- og utland

Seieren i Wien ble ikke bare en personlig triumf, men også en profesjonell katalysator. I juryen satt operasjef Bjørn Simensen, som kunne bekrefte for Trond Halstein at juryen hadde vært enstemmig om hvem som skulle vinne konkurransen i 1987. Simensen sørget etterhvert for at Trond Halstein fikk gjøre noen innhopp på Operaen i Oslo.
– Jeg fikk aldri mer enn en uke på meg til å lære rollen, så da var det skikkelig jobbing!

Så nå var du blitt sanger på heltid?

– Nei, jeg var jo forsåvidt ikke det.

For Trond Halstein hadde fremdeles jobb hos Rikskonsertene. Men i operaselskapet Opera Mobile var Agnes Randers Persson leder, og hun åpnet en mulighet for ham. Hun mente at Trond Halstein måtte slutte i Rikskonsertene, og at det satte en stopper for han som sanger. Hun tilbydde han derfor jobb som daglig leder i Opera Mobile, og dette takket Trond Halstein ja til.

– Så da sa jeg opp jobben hos Rikskonsertene. Det var skummelt.

Så fulgte det en tid med flere konserter rundt omkring, og stadig flere innhopp på operaen. Og da Espen Fegran fikk tilbud om jobb i Tyskland hadde Bjørn Simensen og Operaen klar en vikarstilling for Trond Halstein. Og da Fegran fortsatte i Tyskland gikk Trond Halsteins vikarkontrakt over til fast stilling, og i årene som fulgte har han opptrådt med over 80 roller på operascenen.

Er det mulig å nevne noen av de rollene som har stått som milepæler i din karriere?

– Scarpia i Tosca er jo en av mine definitive favoritter, den debuterte jeg med i Murmansk av alle steder. Den har jeg også gjort i Tyskland og mange andre plasser. Det er en rolle jeg kunne sunget nå i kveld. Den sitter så bom fast, det er bare sånn…, sier han før han drar en av Scarpias kjente linjer.
– Og så Greven i Figaros Bryllup, da. Den har jeg gjort veldig, veldig mye, så den kunne jeg også sannsynligvis gjøre i kveld…men jeg kan jo også alle de andre da, smiler han.

Trond Halstein forteller meg mer om Scarpia-debuten i Murmansk. Den Norske Opera var på turné og han omtaler det som en helt spesiell opplevelse å være med på den produksjonen og på selve forestillingen der oppe. Her var også nylig avdøde Terje Boye Hansen dirigent minnes han.
– I Russland har de en sånn tradisjon at de forteller veldig mye med blomster, og de ulike blomstertypene har forskjellig mening, fortsetter han og forteller om russere som satt fremst på stolen og som «stormet» scenen da han kom ut for å ta sin applaus. Publikum delte ut blomster direkte til alle medvirkende. Dette ble starten på en ny opera-æra i Murmansk, og etterhvert ansatte de en dirigent for orkesteret. Det spilles fortsatt opera i Murmansk.
– Vi representerte Norge politisk også, og jeg husker jeg gikk i 17. mai-tog med Torbjørn Jagland der, også.

Ulike kunstneriske tradisjoner

Når jeg ber ham om å fortelle om sitt mest minneverdige øyeblikk på scenen er det igjen favorittrollen Scarpia som trekkes frem. Først og fremst for det som skjedde i Murmansk, men også i en senere produksjon i Stuttgart. Da hadde han en spesielt god dag.
– Regien var veldig bra, og stemmen satt som et skudd. Så da jeg stod der og tok applaus tenkte jeg; det øyeblikket her, det skal jeg huske.

Enn motsatt da? Har det noen gang gått spektakulært galt?

– Hehehe! 

Trond Halstein ler høyt og hjertelig, og jeg innser at det nok sjelden har gått spektakulært galt for en sanger i dette formatet. En som er så gjennomarbeidet og bevisst på sin profesjon, og som er en av de best forberedte sangerne jeg noen gang har møtt. Men han trekker likevel frem en episode fra et innhopp i Wagners Lohengrin i Essen. Stefan Soltész var dirigent.
– Han var så forferdelig pirkete. Hvis det for eksempel stod en fjerdedel og en åttendedel med en bue mellom og du sluttet betoningen før du hadde fullført åttendedelen, ja da var det krise altså, forteller han. På prøvene merket han raskt at de hadde en tradisjon for at sufflørene sang inn sangerne, og han merket på suffløren at han hadde gjort et eller annet som skapte en nervøs stemning.
– Det satte en støkk i meg de greiene der, altså, så stemmen kom liksom ikke helt på plass. Så på forestillingen stod jeg der og tenkte at nå ville jeg bare komme meg hjem.

(Saken fortsetter under annonsen)

Trond Halstein har kjent på de ulike kunstneriske tradisjonene i de ulike landene han har jobbet i. Spesielt har han latt seg inspirere av de italienske dirigentene han har jobbet med, og trekker spesielt frem Antonio Pappano og Maurizio Barbacini, som etterhvert også ble noen av hans venner. Han har også jobbet med tyske dirigenter som Heinz Fricke, som i sin tid gjorde en stor innsats for Den Norske Opera. Trond Halstein mener det er stor forskjell på den italienske og den tyske tradisjonen.

– Jeg pleide å si at Fricke skremte oss til å gjøre vårt beste, mens Pappano inspirerte oss til å gjøre vårt beste. Den italienske måten å jobbe på, med kjærlighet, med måten å føre stemmen på, jobbe med språket på, det hadde jeg veldig sansen for. Mens i den tyske tradisjonen er alt så forferdelig viktig og seriøst – du slapper ikke av og koser deg på scenen slik at det smitter over til publikum, forteller han.
Han mener at også at den danske og norske tradisjonen er god. Mye mer avslappet, gode kolleger, sangerne har det gøy sammen og det smitter over på publikum. Den avslappete formen gjør ikke resultatet dårligere, mener han, snarere tvert imot.
– Litt som den opplevelsen i Essen. Alt er så dødsens seriøst, og det man driver med er så viktig. Det er jo kunst og kultur vi driver med, men det er også underholdning. Så man skal ikke kimse av den dimensjonen ved det vi gjør, for det er noe vi skal formidle og gi til publikum, konkluderer han.

– Du skal aldri synge på kapitalen, bare på rentene

Om man som operasanger skal kunne holde seg aktiv på et høyt nivå over fem tiår er god stemmehelse ytterst viktig. Dette er noe Trond Halstein har vært bevisst på gjennom hele sin karriere. Han har lyttet til sine mentorers erfaringer, og holdt fast ved å ta godt vare på instrumentet. Derfor låter stemmen hans frisk og klar som aldri før, også nå når han gjorde Sharpless på RingsakerOperaen.
– Som 20-åring visste jeg jo ingenting om hva det her gikk ut på, egentlig. Jeg syntes selv jeg var veldig flink, men jeg hadde jo egentlig ingen peiling, forteller han. Trond Halstein merker det fortsatt hos unge sangere han møter i dag. Men det er viktig å holde igjen og ikke gape for høyt for tidlig, som han sier.
Italienske Laura Sarti holdt en masterclass på NMH formante sangerne om å begynne med Donizetti og ikke begynne med for eksempel Puccini for tidlig.
– Og vi var jo så irriterte på det, for det her hadde vi jo så lyst til å gjøre. Vi var ivrige og vi syns jo det var så fint, ikke sant?

Trond Halstein er klar på at det å synge opera trenger lang og klok trening. Man må gjøre stemmen klar gjennom trening.
– På engelsk sier de vi driver med «a trained voice». Ikke en operatic singer, men «trained voice». Altså en som virkelig har trent stemmen, forklarer han. Hos Anne Brown lærte han å «gå på helsestudio» med stemmen, og å trene klokt og planmessig for å være godt rustet til en lang karriere.
– Det er veien å gå, i alle fall for dem som virkelig vil jobbe som operasanger. Og mora mi, som var sangpedagog, sa noe veldig klokt. Hun sa «du skal aldri synge på kapitalen, bare på rentene».

Tenker du at det er mange som ønsker seg personlig suksess tidlig i karrieren?

– Da må jeg tilbake til min gode venn Terje Boye Hansen. Han sa ofte til unge sangere «enten så skal du ha betalt, eller så skal du ha navnet ditt i avisa». Og med det mente han at du skal leve av dette her, du skal tjene penger på det, og du skal også drive lønnsforhandlinger. Og hvis navnet ditt blir kjent, så kan du ta mer betalt.

Trond Halstein forteller at «i gamle dager» var kanalene for å bli kjent at man enten sang på radio, fikk være med på TV eller være i aviser.
– Det var liksom det som var måten å bli kjent på, ikke sant? I våre dager har du jo alle disse andre mulighetene, og folk tenker jo sikkert på samme måten, at skal jeg kunne leve av dette her, så må jeg få navnet mitt kjent for da er det større sjanse for at jeg kan leve av det, og ha det som min hovedinntekt.

Han mener det er viktig for unge sangere å skaffe seg et navn og bli kjent. Det er altfor mange unge som bruker masse penger på en utdannelse de aldri får brukt. Nåløyet er trangt og om du har klart å gjøre deg bemerket gjennom medier, tradisjonelle eller sosiale, er sjansen større for at karrieren får bedre fart.

– Du skal ikke bli sanger med mindre du  ikke kan la være.

Trond Halstein Moe

– Jeg sier jo selv at jeg har vært dritheldig, og kanskje forhåpentligvis vært litt god også. Men det er bare at jeg har vært på riktig sted til riktig tid. For eksempel at Bjørn Simensen var i juryen for den der konkurransen, så han kunne se med selvsyn hva jeg gjorde. Hvis han bare hadde hørt det som referat, så hadde det ikke gjort noe særlig inntrykk på ham. Mange andre står på og jobber og er knallgode, men blir liksom aldri lagt merke til. Nå slipper man ikke gjennom det tradisjonelle på samme måte som man gjorde før.

Stor forandring i norsk opera gjennom 50 år

Når jeg spør Trond Halstein om norsk operas forandring og utvikling gjennom alle hans aktive år kommer han raskt inn på savnet av Riksoperaen, som var et statlig turnéoperaselskap som eksisterte fra 1958 til et godt stykke inn på 2000-tallet. Den ble opprettet for å gjøre opera tilgjengelig i hele landet, ikke bare i Oslo. Selskapet turnerte med profesjonelle opera- og operetteproduksjoner og besøkte små og store steder over hele Norge.

Virksomheten ble gradvis avviklet, og operaformidlingen utenfor hovedstaden ble etterhvert overtatt av lokale og regionale operainitiativer. Riksoperaen regnes i dag som en viktig forløper til det moderne nettverket av distrikts- og regionoperaer. Trond Halstein sang sin siste rolle for Riksoperaen i 2010, og han forteller at etter dette har virksomheten forvitret. Turnésjefen fikk andre oppgaver, og det har ikke vært noen aktivitet siden.

– Argumentet for nedleggelsen er jo at mye av disse pengene nå går til distriktsoperaene, men pengene til Operaen var øremerket for turnévirksomhet. Vi var i Narvik, Molde, Sola, Stavanger, Sandnes, Skien, Sandefjord, Kristiansand, Lillehammer og Gjøvik blant annet. Da stod hele byen på huet når vi kom dit. Det er et stort tap for Operanorge og operainteressen at Riksoperaen er borte.

Han mener at hver eneste borger i hver eneste kommune i Norge har vært med på å finansiere Operaen i Bjørvika. Hele landet er med på å betale på det, og derfor spør han seg om ikke alle disse skal få noe tilbake.
– Så når du spør om det her med opera i Norge før og nå, så er distriktsoperaene kjempebra, men det er alle de stedene som aldri får noe tilbud slik som de gjorde før… Det er et stort tap, synes jeg, sukker han lett oppgitt.

(Saken fortsetter under annonsen)

Karrieren fortsetter videre

Trond Halstein Moe er tilsynelatende lite opptatt av å markere sine 50 år på scenen. Han er så absolutt fremdeles aktiv, og ser fremover i karrieren sin. Når han nå er ferdig med RingsakerOperaens Butterfly-produksjon skal han ha flere konserter før det blir jul. Han skal ha en konsert sammen med svigersønn Håvard Gimse, han skal til Lillehammer og synge Skapelsen og han skal synge Juleoratoriet i Kongsvinger. Og så skal han være med på en julekonsert med kona Berit Bagøien Moes orkester Ellayali, og senere skal han til Tromsø for å ha regi på en forestilling på Arctic Opera Festival. 

Er det noe du har lyst å gjøre som du ennå ikke har fått gjort?

– Ja, Terje (Boye Hansen) og jeg hadde mange planer sammen. For mange år siden drømte vi om at vi skulle sørge for at vi ble rike, sånn at vi kunne overta Youngstorvet, så kunne vi lagd en Scene 2 der, en sånn folkeopera. Men så var det noen andre som kom oss i forkjøpet, og som hadde penger vi ikke hadde. Men noe sånt hadde vært spennende da.

Han forteller at han uformelt er en slags kunstnerisk leder for Arctic Opera Festival i Tromsø. Der har han gjennom flere år hatt regi på mange operaproduksjoner.
– Vi har nesten ikke penger, men jeg lager likevel fullsceniske oppsettinger med kulisser, kostymer, regi og lys. Men da har jeg ikke bare regi. Da er jeg lysdesigner, scenograf, kostymedesigner, rekvisitør, inspisient, oversetter og hovedrolleinnehaver. Utrolig krevende, men veldig gøy!

Og sånn holder Trond Halstein Moe på etter alle disse årene. Med en enorm glød og kjærlighet for opera og for scenekunst. Med en ekte varme og omtanke for sine kollegaer, både de unge og de mer erfarne.

Og til slutt hans tips til unge sangere som ønsker en operakarriere:

– Du skal ikke bli sanger med mindre du  ikke kan la være.

Vi ønsker Trond Halstein til lykke med fem tiår på operascenen, og lar oss inspirere av hans glød og engasjement for operakunsten.

---

Hovedbilde: Trond Halstein Moe. Foto: Kristian Krokslett