Da kulturminister Lubna Jaffery forrige uke inviterte til Kulturdebatten 2025, var det med et budskap om engasjement og framtidstro. Men bak honnørordene ligger et alvorlig spørsmål som kulturfeltet stadig må stille: Hvem skal egentlig eie norsk kulturliv – systemet, institusjonene, markedet eller menneskene som skaper kunsten?
Et budsjett med slagside
– Vi ser med overraskelse og bekymring at ordningen med regionale kulturfond foreslås kraftig nedskalert allerede året etter innføring. Kuttet forklares ikke, og er helt uforståelig. Vi ventet tvert imot en opptrapping, sa daglig leder i Norske Kulturarrangører (NKA) Siri Haugan Holden til arrangor.no, og etterlyste mer informasjon fra regjeringen.
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 viser en økning på bortimot 29 millioner kroner til musikk- og scenekunstinstitusjonene. Det kan høres raust ut. Likevel er signalet det samme som før: De store blir større, mens de små må klare seg selv.
De frie kunstnerne – de som faktisk utgjør pulsen i norsk kulturliv – får lite eller ingenting. I distriktene, der kulturen allerede balanserer på tynne marginer, merkes dette enda sterkere. Det er her kulturpolitikken måles – ikke i fine pressemeldinger, men i praksis.
Begrepet «kunst for alle» brukes flittig, men det mister mening når de økonomiske virkemidlene samler seg rundt et fåtall institusjoner i de største byene. Vi trenger ikke flere løfter om inkludering; vi trenger en reell fordeling som gir rom for nye stemmer, lokale initiativ og kunstnere som jobber utenfor institusjonenes trygge vegger.
Kulturen skal ikke være et sentralisert system, men et levende nettverk av skapende mennesker – fra scenekunstnere i Nord-Norge (en region som forøvrig er stemoderlig behandlet i budsjettforslaget) til visesangere i Telemark.
En kulturminister med et valg
Lubna Jaffery får ros for å lytte. Det er bra. Men å lytte er ikke det samme som å handle. Kulturlivet trenger ikke flere prosesser – det trenger prioriteringer.
Så kan hun velge; Vil regjeringen satse på trygghet for de etablerte, eller frihet for de skapende? Hva med begge deler?
Et sterkt kulturliv bygges nedenfra. Det begynner på kor- og korpsøvelser, på frie scener, i ungdoms- og samfunnshus og i lokale konsertsaler. Det er her framtidens kulturliv skapes, det er her rekrutteringen til det profesjonelle kulturlivet foregår og det er her vi danner grunnlaget for det kulturlivet vi er så stolte av – og det fortjener langt mer enn smuler fra statsbudsjettet.
Kunst og kultur som demokratiets grunnmur
Kultur handler ikke bare om underholdning. Den handler om ytringsfrihet, identitet og tilhørighet. Når kunstnere i distriktene ikke lenger kan leve av yrket sitt, mister vi ikke bare konserter og forestillinger – vi mister stemmer i offentligheten. Et samfunn uten et mangfoldig kulturliv er et fattigere demokrati. Det er derfor kulturpolitikken ikke kan reduseres til regnestykker. Den må bygges på verdier, ikke bare kroner.
Jeg mener at norsk kulturliv må eies av menneskene som skaper det, og ikke av systemene som forvalter det. Skal kunsten være fri, må også kunstnerne få økonomisk frihet til å virke.
Budsjetter og debatter kan gi rammen, men det er kunstnerne som gir innholdet. Og uten dem – ingen kultur å fordele.
Hovedbilde: Pexels free photos
Legg inn en kommentar